Da jeg var liten, hadde jeg visstnok veldig varme hender. Jeg tok alltid av meg vottene på vinteren og lekte i snøen med et par, små lubne, varme hender. Sånn er det ikke nå lenger. Skal jeg kjenne på en pasient på jobben min som sykepleier, må jeg aller først gni hendene mine mot hverandre og si ifra om at de kanskje er litt kalde.

Sykepleiere har tradisjonelt blitt oppfattet som såkalte «omsorgspersoner». Sånn er det heller ikke lenger. Å være sykepleier er for de aller fleste ikke et åndelig kall, og vi innehar en fagkunnskap og en kompetanse som går så mye lengre enn et par varme hender og et bankende hjerte.

LES OGSÅ: Nei, vi har ikke likestilling ennå. Derfor er det behov for å markere 8. mars

Jeg jobber på en barne- og ungdomsavdeling. Der møter vi pasienter i alderen 0 til 18 år med alle slags diagnoser. Når det brenner på dass (som vi pleier å si i vintersesongen og de syke barna strømmer på) hjelper det veldig lite med et par varme hender. Det som hjelper da er å brette opp ermene. Fokusere. Vurdere pasienten med vårt trenede kliniske blikk. Prioritere de sykeste barna. Omorganisere hele avdelingen om vi må. Bestille en ambulanse. Få flyten til å gå. Samarbeide med kollegene mine. Skrive pasienter inn. Få de friskeste hjem. Ha tett kontakt med legen. Overføre en pasient til intensiv. Sette sammen et nytt High Flow-sett til en liten baby med pusteproblemer. Blande antibiotika i en fei til en septisk åtteåring. Overvåke bevissthetsnivået til en tiåring som har falt av hesten og pådratt seg en hjernerystelse. Alt dette mens du regner ut karbohydrater, justerer insulindrypp og følger med på de skeive blodprøvene og vitale verdiene til en alvorlig syk ungdom med nyoppdaget diabetes.

LES OGSÅ: Prioriter sykepleierne!

Heldigvis jobber jeg på en avdeling der svært mange av mine kolleger har 20, 30 og til og med 40 års erfaring. Disse dyktige og erfarne sykepleierne trenger ikke kaste mer enn ett blikk på pasienten før de kaster seg inn i situasjonen og utøver sin akuttsykepleiefaglige kompetanse. Ofte skyver de mange av legene på sidelinjen. Nå som jeg har nådd det gylne tak på en halv million i årslønn, får jeg samme lønn som mine kolleger med to og tre ganger så lang ansiennitet. Det er ikke rettferdig.

Ja, våre hender er kanskje nærmest pasienten. Men ikke er de spesielt varme, og det ligger haugevis med kunnskap, tiår med erfaring, kontinuerlige vurderinger og observasjoner til grunn for deres handlinger.

LES OGSÅ: Viktigere å spare enn å redde liv?

Løfte yrkets status

Jeg er veldig spent og forventningsfull til den nye forbundslederen i Norsk Sykepleierforbund, Lill Sverresdatter Larsen. Gjennom en sterk fagbevegelse og en tøff og tydelig ledelse kan vi løfte statusen til yrket vårt der det hører hjemme. Det at vi er så «omsorgsfulle» skal ikke gjøre oss svakere stilt i kampen om lønnsmidlene. Det er ikke det at jeg personlig er så opptatt av penger. Men jeg er som de fleste andre veldig opptatt av at den jobben jeg gjør blir anerkjent og verdsatt. I dagens samfunn måles den i penger. Men med dagens lønnsbetingelser, arbeidsforhold og rettigheter som sykepleier så oppleves det ikke sånn.

LES OGSÅ: Kjære ledere, det er ikke illojalt å stå på de svakes side, som her er pasientene

I årets 8. mars-tog oppfordrer jeg derfor alle landets sykepleiere til å engasjere seg som den sterke kvinnedominerte og organiserte yrkesgruppen vi er. På den internasjonale kvinnedagen kan vi som kvinner gå sammen og løfte frem vår krevende hverdag og vårt givende sykepleiefag. Vi er verdifulle, våre hoder innehar enormt mye oppdatert fagkunnskap og våre hender er fulle av kompetanse. Det fortjener mer enn sin lønn i himmelen. «Ja til lønnsløft for kvinnedominerte yrker!»
Gratulerer med dagen!