«Jeg får det ikke ordentlig til,» sa jeg og så unnselig opp på læreren. Han hadde nettopp rost den tegningen som jeg også selv var såre fornøyd med.

Min respons på ros var helt i tråd med den oppdragelsen vi etterkrigsjenter fikk. Vi skulle være snille, lydige og framfor alt beskjedne.

Barnelærdommen sitter godt i, men min generasjon har virkelig ingen grunn til overdreven beskjedenhet.

Du skal ikke kimse av gamle kjerringer! Vi er kloke. Knapt noen generasjon har tatt del i så store forandringer i samfunnet. Vi har sett trender, moter og meninger komme og gå – og komme tilbake igjen. Det gir sammenligningsgrunnlag.

Kroppsidealene har skiftet. Da jeg var tenåring – i de store strutteskjørtenes tid – skulle kroppsformen gå inn og ut. Så kom Twiggy, vi skulle være radmagre og flate som ei fjel. Takk og lov for hippietid og kvinnefrigjøring! Vi kastet bh-en, og alt var greit med den kroppen vi hadde.

Men kroppsfokuseringen har kommet tilbake – mer enn noen gang. Da min bestemor var tenåring i 1880-åra(!), bandt jentene pute på rumpa under det vide kjoleskjørtet. Nå er vi der igjen! Det er operasjoner og silikon og botox og jeg vet ikke hva.

Moter! Vi gamle kjerringer har i flere omganger opplevd lårkort og ankelsidt og alt som ligger imellom. Det har vært ballerina og stiletthæler som ødela alle golv. Pinetrange hylster og flagrende buksebein. Vi har hatt lillaskjerf og fotformsko. Og alt kommer tilbake. Den storblomstrete kjolen jeg kjøpte i fjor sommer er nesten lik den jeg maste meg til som attenåring.

Vi er kloke!

Du skal ikke kimse av gamle kjerringer! Vi er kloke. Likevel tenker nok de unge at vi ikke skjønner noen ting – akkurat slik vi tenkte om de gamle i vår ungdom ...

Og nå har denne gamle kjerringa et par ting å formidle fra sin livsvisdom.

Det er dumt å skape seg en identitet bygd på et vakkert utseende.

En hel skjønnhetsindustri satser på å få unge kvinner inn i en altoppslukende drøm om å se perfekt ut, få dem til å bruke tid og penger på «forbedringer».

Kjære jenter: Det er ikke dette livet dreier seg om! Selvopptatthet er den dårligste veien til lykke. Det er ikke fasongen på nesa eller fylden i leppene som er avgjørende for å få venner eller kjæreste, eller for å få et godt og interessant liv. Det er hvem du er og hva du kan bidra med. Evnen til å se andre, vise interesse og omsorg, ta del i andres gleder og sorger, åpenhet og ærlighet – det er det som gjør at folk setter pris på deg og gjerne vil være sammen med deg.

Jeg husker jo godt fra ungdommen hvordan ei kvise på nesa kunne spolere helga. Og jeg husker at jeg feide det vekk da moren min sa «blås i det, bare smil og vær grei og snill». Seksti år seinere tror jeg faktisk at hun hadde rett.

Dessuten: hvis det viktigste i livet er et perfekt utseende, er du på sikt dømt til å mislykkes. Alderen vil innhente deg. Etter hvert begynner det meste å sagge – pupper og rumpe, grevinneheng og dobbelthake. Hvem er du da? Hva har du igjen av verdier i livet ditt?

Fine og faner skaper ikke utvikling

Likestilling må bygges opp – steg for steg – i hverdagslivet.

Det er flott at vi har hatt, og har, en kvinnebevegelse som står på for å skape gode rammebetingelser for likestilling. De har kjempet fram lover som har gitt kvinner rettigheter de ikke hadde før. De har gjort en jobb!

Men det er ikke nok med lover og regler – de må bli til holdninger som er integrert i oss. De må gjennomføres i praksis.

Derfor er det også en annen kvinnebevegelse, anonym og mindre markert. Det er oss helt alminnelige kvinner som ikke har stått på barrikadene eller ropt høyt, men som gjennom hverdagens små valg og handlinger i hjem og yrkesliv har forandret kvinnens stilling i samfunnet. Steg for steg, år for år.

Det er vi som gjennom egen stahet og oppdragelse av barn har gjort at dagens unge har en mer selvfølgelig holdning til fordeling av husarbeid og barnestell.

Det er vi som i en arbeidshverdag har våget å protestere mot urettferdighet, som har stått opp mot hersketeknikker, som har krevd å bli hørt.

Det er vi som har skaffet oss kunnskap og ekspertise og litt etter litt gått inn i roller som før var forbeholdt menn.

Du skal ikke kimse av gamle kjerringer! Vi har tatt noen kamper, vi har vært ute ei vinternatt.

Dere som nå er unge skal bære det videre. Husk at fine ord og faner ikke er nok til å skape forandring og utvikling. Det er hverdagen som teller. Hva vi står for. Alle de små avgjørelsene. Steg for steg.