Befolkningen innehar liten kunnskap om hvor kompliserte en aldrende kropp er, og vår forherligelse av ungdommen gjør også sitt til at dette feltet blir mindre «spennende» og relevant for mange fagfolk.

De fleste pasienter ved norske sykehus er over 75 år. Forskning, velstand og et godt utbygd helsevesen gjør at vi kan leve lenge, til tross for skrantende helse.

LES OGSÅ: Sykdommen driver Ragnar og kona Kari fra hverandre: – Det er rett og slett for jævlig

Det hektiske og skiftende miljøet på sykehus er derimot ikke lett å tilpasse seg når man allerede er kronisk svekket. Akutt sykdom på toppen av dette gjør at man er sårbar og utsatt. Sykehus over hele verden er organisert slik at den største pasientgruppen, den som kommer til å øke mest, ikke «passer helt inn».

LES OGSÅ: – Det er ikke mamma, det er sykdommen

En stor andel gamle som kommer til norske sykehus opplever i løpet av oppholdet å bli urolige, sinte eller hallusinerte, noen ligger stille i sengen, men er allikevel desorientert. Denne skadelige og urovekkende tilstanden kalles for delirium eller, mer folkelig, akutt forvirring.

LES OGSÅ: Demensavdelingen ved Re helsehus tildelt pris for arbeidet de gjør

Orienteringsevne

Helsepersonell kan i stor grad forebygge og behandle denne lidelsen ved å starte riktig behandling raskt, skjerme pasienter, gi god smertelindring og informasjon. Ikke minst er noe så enkelt som å sørge for at de pasienter som trenger briller og høreapparat bruker dette når de er innlagt på sykehus.

LES OGSÅ: Hvordan skal jeg gå frem når jeg skal klage på tannlegen min?

Orienteringsevne er med på å forebygge forvirring, mange innleggelser foregår akutt og det er lett å glemme det banale. En annen viktig med medisinen kan ikke hentes på et apotek, for all verdens sykepleiere, leger og medisiner kan ikke erstatte de pårørende. På reisen mellom ambulansen, akuttmottaket, røntgen og sengepost kan det å ha med seg en de kjenner være en stabil faktor på reisen som gjør pasienten mindre utsatt for å utvikle denne tilstanden.

LES OGSÅ: «Jeg skulle jo ikke bry deg med dette»

Akutt forvirring er ikke bare ubehagelig og skremmende for de som rammes, men fører også til økt dødelighet og økt behov for sykehjemsplasser, ytterligere redusert almenntilstand og akselerert utvikling av demens. I tillegg vil de som rammes ofte i ettertid bære på stor skam over hvordan «de oppførte seg» og redsel for at det skal skje igjen.

LES OGSÅ:

Bildeserie

Velkommen til skravlekafé for alle aldre

Pårørende er viktige

Det offentlige helsevesen er blitt det som i stor grad skal ivareta syke. Men pårørendes rolle når reduserte eldre havner på sykehus, er lite belyst. Spesielt i forbindelse med behandling eller forebygging av akutt forvirring. Dersom året var 1950 ville du måttet la barnet ditt være alene på sykehus. Vi rister i dag på hodet av denne praksisen. Vi vet bedre, og vi har lagt til rette for det. Som fagpersoner må vi tørre å stille spørsmålet om det er på tide at pårørende til eldre med fysisk og psykisk svekkelse også involveres i oppfølgingen av pasientene gjennom mer av forløpet enn det de gjør i dag.

LES OGSÅ: Folk lurer seg til koronatester: – Det er et problem

Brukermedvirkning er mer enn å gi informasjon, det er å gi de stemmeløse en stemme.
Mot til å se hverandre i kortene er forutsetninger for å endre hvordan vi ivaretar de mest sårbare eldre i sykehuset. Vi har behov for en kunnskapsheving både i befolkningen og blant helsepersonell på hva som skal til i praksis for å involvere og støtte de svakeste pasientene.

LES OGSÅ: Ja, la oss gå i fakkeltog Marit Haukom!

Verdens Delirumsdag markeres 11. mars og ved Sykehuset i Vestfold skal det fremover jobbes med å avdekke og forebygge delirium - fra de syke eldre hentes med ambulanse til de skrives ut.