I august fyller jeg 30 år. Jeg vet – det er ingen alder, men jeg må likevel innrømme at jeg føler litt på alderspresset. Jeg har rukket å bli tobarnsmor, har hund, hus, bil med stort bagasjerom og lån i banken. Jeg er voksen nå.

Og det er egentlig ganske forvirrende. «Man er kun så gammel som man føler seg», sier folk. Da kommer jeg egentlig ganske godt ut av det, for jeg føler meg ikke så mye eldre enn 25. Men når jeg ser meg i speilet så ser jeg jo at jeg begynner å dra på åra.

Jeg har for lengst fått mine første rynker. Jeg gikk opp 10 kilo i vekt etter to svangerskap. Jeg har solflekker i ansikter og celulitter på rumpa. «Det er sånt som kommer med alderen», sier folk. Kroppen min er ikke lenger 25. Og det er denne forandringen jeg synes er litt vanskelig.

For et par uker siden fikk jeg den lysende ideen om at jeg skulle forsøke å bremse enkelte av de aldrende forandringene. Jeg gikk til innkjøp av min aller første rynkekrem. Den var tilsatt både det ene og det andre vidundermiddelet: ekstrakter av eksotiske frukter og perler fra havets bunn. Den skulle gi meg glatt og fuktig hud. Jeg skulle bli 25!

Lettlurt. Ja, jeg innrømmer det. For resultatet ble ikke helt som forventet.

Like før leggetid merket jeg en prikkende følelse i ansiktet. Jeg gikk på badet og oppdage at jeg var rød som en tomat. Det klødde som pokker. Skal det føles sånn? Er det kremen som tar livet av rynkene mine? Jeg var fortsatt godtroende, så jeg gikk til sengs.

Midt på natten våknet jeg av ubehag i ansiktet. Jeg maktet ikke gå til badet, så jeg skrudde på lyset for å ta bilde av meg selv med mobilen. Dere vet den følelsen når man åpner kameraet på mobilen og ser rett inn i dobbelthaka? Vel, denne natta så hele trynet mitt ut som en del av dobbelthaka. Jeg var så opphovnet at jeg knapt greide å åpne øynene.

Som dere ser så var ikke dette noe vakkert syn. Mitt første møte med rynkekrem, eller anti-age som det så fint står på pakken, var ikke hyggelig. Selv to uker senere er jeg fortsatt tørr som ei kjeks i ansiktet.

Jeg tror dette var mitt første og siste møte med anti-age. Disse kroppslige forandringene skal jeg nok greie å leve med og i tillegg akseptere. Jeg og kroppen har reflektert mye rundt dette de siste ukene. Rynkene og strekkmerkene skal få lov til å minne meg om de fantastiske 20-årene. Om sene kvelder på svette dansegulv, om forelskelser, studietid, de første årene i arbeidslivet, om graviditeter og fødsler, om oppussing, flytting og fine ferieturer.

Takk 20-åra, det har vært helt rått! Jeg skal bære sporene av våre opplevelser med stolthet.