Det er ikke mulig å vite; den som tror det er som regel dumrian; noen ytterst få vet, som min venn, samfunnsøkonomen Arild Hervik, når han forklarer pengeveldet. Han kan, med ekspertens tyngde, meddele seg til offentligheten med forklaringer. Vi andre får nøye oss med refleksjon.

Å reflektere betyr å kaste tilbake. Det kommer av latin, og anvendes fysisk, for eksempel når en bølge gjør retrett fra en bergknaus, psykologisk når en fiks idé ikke lar seg bortvise, litterært når plotet vender tilbake til seg selv. Det anvendes poetisk, religiøst og i en viss forstand i filosofien. Problemet er at mange ikke tar dette inn over seg. De tror de er eksperter, og opptrer også som det, enda det eneste de ser er en refleksjon. De blir lydende malm og klingende bjeller, narcissuser som drukner i eget ufeilbarlige speilbilde. Derfor er også det som gror etter dem tistler, ikke blomster som kan beruse ditt sinn.

LES OGSÅ: Økning i jod-salget siste døgn. Nå er det utsolgt: – Det forsvant fort

Tok feil

Dette tenker jeg på fordi jeg tok feil. Jeg holdt opp et speil og reflekterte med den historiske kunnskap jeg har, men tok ikke inn over meg at speilbilder kan være synsbedrag. Som den morgenen månen sto så krystallklart i øst at jeg på ramme alvor trodde på den. Men den sto i vest. Det jeg så var bare gjenskinnet av den i vinduet.

Dette er en reflekterende nødt til å ta inn over seg, hvis han ikke vil bli dåre i dårekisten, en tulling så skråsikker at alt han kan er å bable i egen villfarelse.

Selv så jeg ikke russernes invasjon i Ukraina komme. Jeg trodde på Lavrov, som spydig spurte om klokkeslett når Nato profeterte den kommende krig, og briefet med Beckets Godot når jeg hevdet meningsløsheten med å vente. For Godot kommer aldri i skuespillet, og det ville ikke Putin i Ukraina heller. Det var det jeg så i speilet. Spørsmålet er hvordan jeg kan overleve som reflekterende individ når alt jeg så var en hildring som ikke stemte. Hvordan kan jeg, etter en slik fadese, forvente at folk skal feste lit til meg? Hvordan kan jeg holde speilet opp? Hvordan kan jeg reflektere?

LES OGSÅ: Her kan prisen snart bli rekordhøy: – Det er lite vi får gjort med situasjonen

Trenger undring

Gjennom å fortsette og vise frem min undring, naturligvis. For jeg er ingen ekspert, og jeg har aldri latt som jeg er ekspert. Alt jeg er er en reflekterende som kaster tilbake det jeg ser. Derfor er jeg også på mange måter viktigere enn spesialistene.

For i demokratiet trenger vi nok Viktig-Per når ting skal forklares. Men vi trenger enda mer Nysgjerrig-Per som stiller spørsmål ved disse forklaringene. «Nå ser vi i et speil, som i en gåte,» skrev Paulus. «Men da skal vi forstå fullt ut.»

Når er da? Når vi kommer til Himmelen, naturligvis. Da vil vi fatte den fulle sammenheng. Der er vi ikke, ikke ennå. Så vi får nøye oss med undringen. Ekspertene trenger den like mye som oss andre.