Forbildet hadde Napoleon naturligvis hentet i antikkens Roma. Der ble den første romerske triumfbuen reist av keiser Dominitian i år 81 til minne om broren Titus, som ti år tidligere ledet den romerske hæren til seier i den første romersk-jødiske krig, som la både Jerusalem og tempelet i ruiner.

Relieffene på monumentet gjorde budskapet klart, selv for den som ikke kunne lese. Over arkaden ser vi soldatene som bærer den høyhellige syvarmete lysestaken som krigsbytte bort fra tempelet og bort fra det som regelrett var et slaktehus. Ifølge den jødiske historieskriveren Josefus gikk over 1 million menneskeliv tapt under slaget om Jerusalem. Romerrikets blodigste felttog ble feiret som en seier, med en triumfbue reist over byens hovedgate, Via Sacra. Sånn er det når det er seierherren som skriver historien.

Vi vet ikke hvor mye en slik hendelse preget de som skrev ned fortellingen om Jesus og påskens hendelser. Påsken innledes jo med et triumftog over Oljeberget og inn i Jerusalem. Det eldste evangeliet, forfattet av Markus, er trolig skrevet noen får år før beleiringen og ødeleggelsen av Jerusalem, og kanskje var det et motiv fra profeten Sakarja som formet beskrivelsen av hendelsen aller mest.

Sakarja virket i årene etter at jødene vendte tilbake fra eksilet i Babylon på 500-tallet før Kristus. I boken sin maler han bilde av en ny og annerledes konge, som ikke skal erobre verden med lanse, hest og kjerre, men som ydmykt skal vinne seg en plass gjennom rett og rettferdighet. Han skal ri inn i byen på fattigfolks trekkdyr. Han skal sale opp et esel.

«Jeg skal gjøre ende på vognene i Efraim og hestene i Jerusalem», heter det hos Sakarja. «Krigsbuen skal brytes i stykker. Han skal forkynne fred». Når den første kristne menigheten tenkte på hva som skjedde da Jesus møtte Jerusalem denne siste påsken, så var det slik de forsto det. Jesus kom ikke for å egge til kamp, men for å bringe fred. Palmegrenene og jubelen var tegn på ekte storhet. Folkets jubel var født av hengiven kjærlighet, ikke frykt. De så inntoget i Jerusalem som en profeti som var i ferd med å gå i oppfyllelse.

Hvor uendelig smertefullt må det ikke ha vært da byen Jesus red inn i 40 år senere med ett lå i ruiner? Hvor nesten uvirkelig må det ikke ha vært å se denne triumfbuen reist på det romerne kalte «Den hellige veien»? Det var jo en maltraktering av alt de kalte hellig. Desto viktigere var budskapet. Desto viktigere var fortellingen om annerledes kongen i en tid da volden syntes å være overalt. Jesu død var en seier over døden og dødskreftene. Det er når det ikke er fred, vi trenger fredskongen desto mer. Sånn var det den gangen. Sånn er det også i dag. Vi lengter etter en annerledes hersker.

I morgen starter palmeopptoget utenfor kirken. Inngangen til Tønsberg domkirke er faktisk også en triumfbue, og lengst framme i kirken, over alteret, står den seirende Kristus med dødens symbol, korset, i hånden. Og på altertavlen lengst der framme står det: «Han er vor fred».

Inngangen til kirken er ikke en triumfbue som den Napoleon reiste over seg selv i Paris. Den er en triumfbue over en annerledes konge! Overalt hvor mennesker kjemper for sine liv, bokstavelig eller i overført betydning, kan vi rette blikket mot mannen på eselfolen. I morgen er det palmesøndag. Bryt ut i jubel! Rop av glede!