Fastlegens varme blikk tok imot, som om han lyttet til en verdifull venn. Han takket for tilliten og utforsket toppen av det indre isfjellet, hva kunne være godt nå? En fortrolig å snakke med! De nikket til hverandre og var enige i at det som har gått i stykker på innsiden, heles i vakre relasjoner som varer over tid.

Umiddelbart kom mulighetene på bordet. En familieterapeut kunne ta imot hele familien til en prat neste uke. Hun lot likevel blikket skrolle videre nedover oversikten fastlegen viste henne. En i nabo- kommunen var god på stressmestringsteknikker, man fikk øve sammen med andre. Hørtes nyttig ut, siden. Ny selvhjelpsgruppe på gang: «Vanlige folk med vanlige problemer utforsker mulighetene og hjelper hverandre», sto det. Hun merket seg det.

Oversikten ga oppdatering på en rekke kurs, med bilde av kursledere og ord om hva de faktisk sto for. Menyen var omfattende: Psykomotoriske fysioterapeuter, andre terapeuter av ulike slag, distriktspsykiatriske sentre og prester og filosofer. Alle sa hvem de var og hvordan de jobbet. «Ingen kan hjelpe alle, men de fleste kan hjelpe noen. Når hjertet gråter skal ingen behøve å vente for lenge. Ingen skal trenge å lure på om dørene står åpne eller ei», sa fastlegen.

«Godt ventelister og avslag på psykisk helsehjelp er historie, og forebygging virkelig er satt i system. Fylkeskommunen har laget oppdatert oversikt over alt vi kan tilby innen psykisk helse fra A-Å, på tvers av kommunegrenser. Samhandlingen ble heldigvis noe av, til slutt. Den som vil ha hjelp får hjelp,» smilte fastlegen som virket roligere enn på lenge. Tilbudene var til en pris enhver kan betale.

Informasjonen sank inn, og fastlegen svarte på hennes spørsmål. Hun visste at tristheten var gammel mens uroen var ny, og sa derfor ja til en av flere psykologer som hadde kunnskap om følelser. En psykolog som visste hvordan man lever gode liv med vonde minner, og kunne møte og ivareta følelsene som kommer når man arbeider med utfordringer. Fastlegen fortalte at første time gikk med til å bli kjent og presentere arbeidsmetoder. Så kunne hun selv vurdere om dette var noe for henne. «Ikke alle man støter på som vil hjelpe byr på en god relasjon, så det er ingen skam å snu», sa fastlegen.

Dagen for psykologtimen kom etter to uker, ikke uten sommerfugler i magen. Samtalen ble den største opplevelsen et menneske kan ha av å bli sett. Ingen skjemaer, ingen diagnoser tredd ned over hodet for å få hjelp. Personlig prat uten invasjon. Psykologen viste seg å være et levende menneske som utforsket utgangspunktet uten å gjøre andre til et objekt, og uten å fortelle hvordan man bør tenke positivt. For en drøm. En ny verden med trening på selvmedfølelse og kunnskap om følelsene i kroppen åpnet seg. Hverdagen ble gradvis håndterbar igjen, hun opplevde vår på innsiden.

Hver måned evaluerte hun og psykologen hvordan samtalene fungerte, samt hyppighet og lengde på timene. Reell medbestemmelse var en selvfølge. Hvert halvår kom henvendelsen fra fylkeskommunen, som etterspurte hvor fornøyd hun var, og om subsidiene fra fellesskapet fortsatt skulle brukes på dette tilbudet. Samtalene med psykologen ga livskvalitet. Da fastlegen etterspurte en time for å høre hvordan det gikk, forklarte hun at det var verdt å gjøre seg sårbar og etterspørre hjelp, når man blir tatt på alvor med en gang. Det var som om døra hadde stått åpen for henne før hun kom. Andres omsorg for hennes følelser hadde blitt til egenomsorg.

Igjen drøftet hun og fastlegen hva som kunne generere mer helse. Kanskje tiden var inne for å dele med andre noe av det verdifulle hun hadde erfart? For alle hennes gode erfaringer kunne jo ikke bare være en drøm?