Man skal ikke så mange årene tilbake i tid før et slikt vedtak hadde vært utenkelig. Lauritz Nielssøn (1538 – 1622) jobbet ikke bare for katolisismens gjeninnføring i Norden, han tilhørte også jesuittordenen, som var forbudt i Norge helt til 1956, mer enn 100 år etter at jødene hadde fått komme hit som den første ikke-kristne gruppe.

At jesuittordenen var forbudt så lenge, sier noe om den skepsis den katolske kirke ble møtt med i Norge, selv lenge etter at Grunnloven av 1814 ga oss en av de mest liberale forfatninger i verden. Først i 1842 opphevet Stortinget konventikkelplakaten, som slo fast at ingen hadde lov til å holde religiøse møter uten sogneprestens tillatelse. Tre år senere kom dissenterloven, som ga kristne trossamfunn utenom statskirken rett til å etablere seg i Norge. Men ennå skulle det gå over 50 år før det generelle forbudet mot munkeordener ble avskaffet, og jesuittene måtte altså vente i nye 60 år etter det.

De som overvar det godt besøkte Klosterlasse-seminaret i Slottsfjellmuseet nylig, satt igjen med sterke inntrykk av forfølgelsene katolikker ble utsatt for etter reformasjonen, særlig på første del av 1600-tallet. De måtte dyrke sin tro i hemmelighet, og ble de avslørt, kunne konsekvensene bli dramatiske. Det er tydelig at ikke minst jesuittordenen ble sett som en trussel av den dansk-norske kongemakten og lutherske geistlige. Ordenens skoler på kontinentet var kjent for å gi en god utdannelse. På 1500-tallet og starten av 1600-tallet søkte flere norske presteemner hit, før det ble forbudt for jesuittelever å bli prester her hjemme. Flere av disse gikk over til katolisismen, dels åpent, dels i hemmelighet.

LES OGSÅ: Nå skal «Klosterlasse» fram i lyset: – På nivå med Svend Foyn og Jahn Teigen

Gudfar

En slags åndelig gudfar for dette norske kryptokatolske miljøet var nettopp Lauritz Nielssøn, tønsbergenseren som tilbrakte mesteparten av sin levetid som prest og foreleser ved jesuittiske læresteder i Nord-Europa. Han var blitt kastet ut av Sverige i 1580 og fra Danmark-Norge i 1606 fordi han hadde forsøkt å misjonere for disse landenes gamle kirke.

Hans virksomhet ble altså oppfattet som så samfunnstruende at han ikke fikk vise seg i Norden i de siste 16 årene han levde. Så sent som i 1621 ble han kastet ut av Riga fordi byen ble erobret av svenskene. Mannen Tønsberg nylig hedret med et gatenavn ble av sin samtids nordiske myndigheter betraktet som en farlig kriminell.

Men Klosterlasse var ikke den eneste norske katolikk som ble forfulgt. En katolsk undergrunnsbevegelse eksisterte til godt utpå 1600-tallet, og flere fra Vestfold var sentrale personer i denne. Det gjaldt Christoffer Hjort (1561 – 1616), sønn av prosten i Tønsberg og selv slottsprest på Akershus. Sammen med to brødre som også var prester og flere andre norske geistlige ble han i 1613 stilt for retten, tiltalt for katolsk misjonsvirksomhet. Fire av dem mistet jobben og ble utvist fra landet under trussel om dødsstraff.

I 1637 kom en katolsk misjonær ved navn Johannes Rhugius med skip til Larvik. Egentlig het han Hans Mortenssøn Rygh og mye tyder på at han hadde røtter i Tønsbergdistriktet. Han tok snart kontakt med sin onkel, sogneprest Lauritz Halvardssøn Stehn i Sem, som også etter alt å dømme var katolikk i hemmelighet. Rhugius ble her et par år og virket i det skjulte katolske miljøet rundt Oslofjorden, men ble til slutt avslørt og måtte forlate riket. I 1624 hadde kong Christian IV nemlig innført dødsstraff for jesuitter og munker som oppholdt seg i Danmark-Norge.

LES OGSÅ: Politikerne var helt enige – nå skifter gata navn

I sterk vekst

Etter Tredveårskrigen døde de katolske misjonsforsøkene for en stor del ut. Først etter snaut 200 år begynte den romerske kirke smått om senn å vende tilbake til landet der den gjennom et halvt årtusen hadde vært det eneste trossamfunn. I de siste tiårene har arbeidsinnvandring fra land som Polen og Litauen ført til en kraftig vekst. For 50 år siden var det ca. 10.000 katolikker i Norge, nå er det ca. 165.000. Selv om den katolske kirke i Norge på mange måter opptrer forsiktig, ikke minst politisk, er synligheten og selvbevisstheten større enn før. Det kan bli merkbart når landet om 15 år skal markere at det er 500 år siden reformasjonen kom til Norge. 2037 er fortsatt langt unna, men forberedelsene er i gang, og noen spør seg nok allerede: Er det en feiring eller et oppgjør vi har i vente?

Det tradisjonelle lutherske synet på reformasjonen i Norge har vært at den førte til en revitalisering av kristenlivet i landet, en overgang til en sannere, mer inderlig kristendom i en tid da den katolske kirke var preget av åndelig forfall og materiell grådighet. Men Klosterlasses og hans trosfellers skjebne viser også med all tydelighet at reformasjonen var et overgrep mot tros- og ytringsfriheten. I en tid da det liberale demokratiet igjen er truet flere steder i Europa, fortjener denne siden av historien å løftes fram. Ikke minst her i Tønsberg.

LES OGSÅ: Klosterlasse: Fra Vilnius i 1622 til Tønsberg i 2022


Ble rasert

Før reformasjonen hadde Tønsberg vært et kirkelig tyngdepunkt i Norge, med syv kirker, to klostre, bisperesidens og hospital. Men klostrene og fem av kirkene ble borte som følge av ødeleggelsen av Tunsberghus i 1503, den katastrofale bybrannen i 1536 og det påtvungne trosskiftet året etter. På kort tid var ikke bare byen materielt rasert, også et rikt kulturelt og religiøst miljø var borte for alltid. I ruinene av dette vokste Klosterlasse opp. Interessen for denne historiske arven er økende, samtidig som Tønsberg av i dag har en rik flora av trossamfunn, både kristne og ikke-kristne, som lever i fredelig sameksistens. Vi har altså både en historie og en nåtid som er verd å vise fram. Så hvorfor kan ikke Tønsberg like godt ta en nasjonal lederrolle i reformasjonsjubileet?

Klosterlasse var ingen liberalist eller moderne demokrat – han ønsket vel først og fremst at katolisismen igjen skulle bli eneste religion i Norden. Men like utvilsomt kjempet han for retten til å tenke og tro noe annet enn det staten påbød. I en tid da det liberale demokratiet er på vikende front flere steder i Europa, er han et inspirerende eksempel på ukuelig motstand mot ensretting. Klosterlasse fortjener sin gate. Enda mer fortjener han at barndomsbyen hans markerer reformasjonens 500 år i ytringsfrihetens, forsoningens og toleransens tegn.