Alle som har forsøkt å lose en barneflokk gjennom en godtebutikk, vet hvilket sug naturen har utstyrt oss med. Selv vi voksne lar oss forføre. Vi vet at for mye sukker er farlig, men drømmer likevel om å stappe i oss sjokoladeplater med karamell.

Årsaken er at kroppen trenger det. Samtidig som sukker alltid har vært en mangelvare. Derfor har evolusjonen sørget for at vi anstrenger oss litt ekstra for å få tak i det. Den har plantet følgende beskjed i hjernene våre: Finn sukker! Sluk det i store mengder!! (For det kan gå lenge til du får sjansen igjen …)

Det var en lur ordning – helt til sukker plutselig sluttet å være mangelvare. Vår verden renner over av stoffet, men vi begjærer det fremdeles som om det skulle vært gull og diamanter.

Jeg er vel heller ikke den eneste som kjenner på saltsuget?

Naturlig salt inneholder livsviktige mineraler. Som sukker, er det sjeldent i naturen. Derfor suget, og derfor er kroppene våre heller ikke tilpasset veldig mye salt.

Les også

Veivesenet frykter tidenes verste vår med telehiv og veiskader

Men ting har endret seg, og i dag veies salt i tonn. Mens hovedproblemet før var å i det hele tatt få tak i det, hiver vi nå innpå så store mengder at det dreper oss. Det gir oss høyt blodtrykk, slag og infarkter, diabetes, nyresykdommer og magekreft.

I fjern fortid fikk vi maksimalt i oss to gram salt daglig. Enkelte nåtidige urfolk får i seg mye mindre – en indianer i Amazonas får i seg cirka 50 milligram – en tohundredel av en moderne europeer.

Og vi europeere er ikke på toppen. Verdens gjennomsnittlige daglige saltinntak er ti gram, med noen ekstreme avvik.

På 1980-tallet målte det internasjonale Intersalt-prosjektet saltinntak og blodtrykk i 51 forskjellige kulturer: I deler av Japan inntok man 27 gram – det mest ekstreme individet forskerne fant, inntok 61 gram salt hver eneste dag. Altså like mye som en Amazonas-indianer får i seg på tre år og tre måneder.

Resultat? Tidlig død.

Ok, så vi skjønner at for mye salt er problematisk.

Les også

Utenlandsk semitrailer skapte fullstendig kaos: – Alt blir utsatt og jobber må avlyses

Likevel sprøytet vi vinteren 2018 325 000 tonn salt utover norske veier. Tilsvarende i USA var 2,5 milliarder tonn. Fra veiene renner saltet ut naturen. Forskerne kan registrere det opptil to kilometer unna.

Når vi dumper ekstreme mengder av et egentlig sjeldent stoff rett ut, bør vi kanskje tenke over konsekvensene?

Elver, bekker og grunnvann i områder som saltes hardt, forvandles nærmest til brakkvann, og dette kan være problematisk for de fleste livsformer.

Som noen kanskje husker fra skolen, fører osmose til at vann beveger seg i retning av økt saltkonsentrasjon. Når dyr og planter får i seg for mye, altså når vi salter veiene, fører dette dermed til at cellene deres mister vann, og de tørker ut.

Les også

Bruken av farevarsel førte til full storm i kommentarfeltet: – Basert på erfaringer forventer vi at et snøfall på fem til 15 centimeter skaper problemer i trafikken

Et annet problem: Jeg nevnte at salt i naturen inneholder mange verdifulle mineraler. Ett av dem er kalium. Det saltet vi strør på veiene, inneholder imidlertid bare natrium, det er bordsalt, NaCl. Kalium og natrium likner på hverandre, rent kjemisk, og cellene kan ta opp natrium og tro at det er kalium. Men natrium kan ikke gjøre den jobben kalium er ment å gjøre.

Så, når vi pumper på med stoffet, vel, dyrene og plantene dør.

Og blir erstattet med andre arter, som tåler saltet. Det er derfor botanikere ser at planter de tidligere bare fant på strendene, nå har begynt å vokse i veikantene innover i landet. Og fortrenger de som vanligvis lever der.

Det går nemlig an å tilpasse seg høyt saltinnhold. Men det er en vanskelig evolusjonær prosess som tar tusenvis av år, om ikke lenger. Kystplantene er de nokså få plantene som har klart det.

Les også

Gravearbeidene trekker ut i tid: – Vi har forståelse at vi er til bry for stort sett alle i området

Noen av leserne har kanskje ruslet bortenfor sandstranda i Thailand, og sett mangroveskogene? Tette skoger av bare én type tre, som står med røttene i saltvannet. De får stå i fred, for ingen andre trær har knekket koden.

Ok, hva har dette med våre oversaltede vinterveier å gjøre (sånn rent bortsett fra at de får deg til å drømme om Thailands strender)? Vel, mangrovenes salttriks bør få oss til å forstå at veisaltingen kan utrydde alle de tusenvis av artene som naturlig lever langs veiene, og erstatte dem med en håndfull salttolerante slektninger.

Vi får altså en enda litt fattigere natur.