Gå til sidens hovedinnhold

En god nok voksen: Nå er det like før jeg sitter her og applauderer aleine

Kanskje vi skal oppdra oss selv, ikke bare barna.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg sitter hjemme på kontoret i dag, og planen min er å skrive videre på foredraget mitt som handler om hvordan vi voksne kan bidra til en bedre psykisk helse hos barn og unge. Før jeg starter å skrive tar jeg en titt innom Tønsbergs Blad, og der leser jeg innlegget til barnerettsadvokat (og mamma) Hilde Sjølett som skriver om akkurat det jeg brenner for, nemlig voksenrollen. For ei klok dame, det er like før jeg sitter her aleine og applauderer! Hun setter nemlig ord på det jeg mener er forebyggende for psykisk uhelse, nemlig gode nok voksne som er trygge og viktige rollemodeller for barna.

Psykiske lidelser kostet Norge 185 milliarder kroner i 2019, og halvparten av dette handler om angst og depresjonslidelser (Folkehelseinstituttet 2016). Disse lidelsene starter gjerne i barn og ungdomsårene, og unge som sliter med angst og depresjoner forteller ofte at de har blitt mobbet i oppveksten. Konsekvensene av dette kan være mange, som for eksempel skolevegring, frafall i videregående, en generelt dårlig livskvalitet, selvskading og i verste fall selvmord.

Les også

Det er ikke gavene som er viktigst. Det er du. Mer enn noengang.

Som foreldre ønsker vi oss lykkelige barn, barn med god selvfølelse, som har mange venner og som klarer seg godt på skolen osv. På veien dit er det fort gjort å glemme en ting, det er det forbildet vi er som foreldre og at vi oppdrar noen «mini meg». Både som mamma og en som har jobbet med barn i 35 år, har jeg møtt mange «mini meg» utgaver av oss foreldre. Det er nemlig sånn at i mange år er vi barnets store idol, helt til vi plutselig «ikke skjønner noen ting» når ungdomstiden starter. Da er det viktig å bruke de første årene der vi er det store idolet på en god måte, være et forbildet ikke bare i ord, men også i handlinger.

Forebyggende psykisk helse handler i mine øyne om å ha gode nok voksne på barnets arenaer, det handler da om foreldre, i barnehagen og på skolen. Gode nok voksne som er klar over at de er barnets forbilde 24-7, og som vet at barnet lærer om seg selv gjennom våre øyne. Det jeg tenker er viktig for å være den voksne er kunnskap, og den viktigste kunnskapen å starte med er kunnskapen om seg selv. Møter du for eksempel barnets følelser med dine egne ubearbeidede følelser fra din egen barndom? Da er det mye barnet ikke vil forstå, og det barnet ikke forstår er ofte skumlere enn virkeligheten. Det å ha kunnskap om seg selv og sine følelser, samt evnen til å sette ord på det er viktig og det er forebyggende.

Les også

Denne gruppen blir smittet mye mer enn antatt: – Det er en myte

Det må bli slutt på å høre kommentarer som «vi gutter snakker ikke om følelser, vi venter til det går over». Jeg tenker da at disse gutta snakker ikke om sine følelser fordi de aldri har lært det, og for mange gikk det dessverre ikke over. Det skjønner jeg når jeg leser at det var 674 mennesker som tok livet sitt i 2019, og det var flest menn.

Jeg ønsker at barn skal møte gode nok voksne på sin vei inn i livet, som gjennom å være det forbildet barnet trenger gir barnet kunnskap og troen på seg selv. En voksen som møter barnet på en måte som gir barnet en resiliens (motstandsdyktighet) til å takle livet, for livet det vil alltid pågå.

Som foreldre gjør vi mange feil på vår vei, det er selvfølgelig helt naturlig. Som mamma har jeg ofte sagt unnskyld, og sammen har vi satt ord på både følelsene og opplevelsene, og det har vi lært mye av begge to. Som foreldre tror jeg ikke vi får noen større læremestere inn i livet vårt enn barna våre, så la oss sammen heie på dem og være det forbildet de fortjener i ord og handlinger. Kanskje ved å oppdra oss selv, ikke bare barna.

Kommentarer til denne saken