Jeg titter ut av kjøkkenvinduet. Det er regn og sludd, og jeg er i ferd med å lage meg en tekopp. Perfekt følge til en litt hustrig høstdag. Det er da jeg ser ham. Joggeren.

En godt voksen kar, pent innpakket i det som for meg ser ut som siste nytt innen treningstøy. Jeg tar meg i å håpe på hans vegne at han er ute av egen fri vilje. At han har det godt hjemme. Kun av omtanke, selvsagt. Jeg smiler da ikke på andres bekostning, når jeg ser noen slite ute i regnværet og jeg selv er varm og tørr. Slett ikke.

LES OGSÅ: Ingen garanti før tredje gangs forbrenning

Du har sikkert observert disse, du også. De som løper gatelangs i all slags vær. Og de sprer seg. Nå finner du deres likemenn og -kvinner i skogen også, gjerne i hengekøye midt på natta. I november! Vet de ikke at det kaldt ute nå? Liker de å bli våte?

«Det er bare å kle på seg», sier min venninne. «Ta med tarp».

Tarp er et fint ord for tak, laget av presenning. Jeg spør om den er fòret, eller isolert på annet vis. Da bare ser hun på meg, som om jeg er en slags skapning fra en annen planet. Eller skog.

LES OGSÅ: – Det er nesten det beste med slike små prosjekter, man ler så godt av egne vitser underveis

Nå er det ikke slik at jeg mener å ta treningsgleden fra folk. Naturopplevelser er også fint, men jeg må ærlig innrømme at jeg foretrekker pent vær som reisefølge. Kanskje er det mer sånn at jeg undrer meg fordi jeg har litt dårlig samvittighet et sted. Jeg er nemlig spesialkonstruert for komfort, og det er ikke noe vi poster på sosiale medier. Ikke når det er til forveksling lik latskap. Det er nok mer «schwung» over toppturer.

Det er jo en slags morsom ironi at vi pusser opp hus og leiligheter for milliarder hvert år, samtidig som vi søker det enkle.

Huset vårt har vært gjenstand for flere runder med oppussing, nettopp fordi vi vil ha nevnte komfort. Trekkfulle vinduer er byttet ut. Etterisolering for å slippe vintre med nordavind på alle kanter. Den første vinteren her punkterte verandadøren så ettertrykkelig at vi sikkert burde hatt tarp i stua.

Vi gjør det hyggelig. Varmt. Hele senvinteren lengter jeg ut, men nå i november, vil jeg bare være inne. Nyte godt av tidligere innsats. Hvile på laubærene, om du vil. Tenne lys. Drikke te. Strikketøy og bok, alle de tingene vi kan gjøre godt inntullet i et pledd på sofaen. Glemme alt som ligner på tidsklemme, som nok ofte er forårsaket av oss selv. Det er lov å si nei, man må faktisk ikke delta på alt.

Den kjente hypokonderlegen Ingvard Wilhelmsen sier at man må være veldig glad i å jogge, for å få glede av det. Den tiden du bruker på å jogge, får du muligens igjen i slutten av livet. I min familie har de gamle det med å bli dement. Jeg er derfor ikke så sikker på at jeg vil bruke tiden min på den måten.

Så må du selvsagt fortsette med både løping, hengekøyeturer og alt det som gir deg glede. Jeg vil bare gi alle oss sofaelskere et ansikt. Vi har vært ute hele sommeren, nå kan vi krype inn med god samvittighet.

Og har jeg flaks, er sjokoladebiten jeg gjemte i te-skapet fortsatt intakt.