Hvem bestemmer hva som er klokt? På det personlige plan vil vi gjerne tenke at vi er så opplyste og smarte at akkurat det klarer vi å avgjøre selv.

I et samfunnsperspektiv er det mange som ønsker å bestemme hva som er klokt og bra for oss alle. Vi får som kjent de politikerne vil velger, og i et demokrati som vårt, blir føringer lagt og midler fordelt av de til enhver tid sittende folkevalgte. Men politikere er ikke alltid de beste til å mene noe om hva som er klokt. Til dette har de et embetsverk å støtte seg til. Og embetsverket har et vell av kilder å lene seg på; alle som er ute i felten og produserer og utfører samfunnsviktige tjenester, ansatte innen forskning og vitenskapsformidling, interesseorganisasjoner, o.a.

Dette er slik det i teorien er tenkt å fungere. Men, hvordan kan det da ha seg at det oppstår kriser innen velferdstjenester, som for eksempel helsetjenestene? En tjeneste som 100 prosent av befolkningen er i kontakt med flere ganger i løpet av livet. Helse er (livs) viktig for alle, og for samfunnet. Ingen helse, eller høy grad av uhelse, er lite tilfredsstillende både for den enkelte og for fellesskapet.

LES OGSÅ: Pasientene strømmer til Cecilie for å slippe å vente: – Vi har kommet for å bli

Varslet krise

Vi har en sykdomsbyrde i befolkningen preget av det som kalles ikke-smittsomme sykdommer, også kalt livsstilssykdommer. Vi påfører oss selv symptomer og lidelser fordi vi er opptatt av vår selvråderett og derved tar valg etter lyst, og ikke klokskap. Tanken og oppfatningen om at befolkningen selv vet best hva som gagner dem, støttes av mange på øverste politiske hold. Fagfolk har formidlet helsefarene ved lite fysisk aktivitet, vist til en skremmende økning i antall personer med overvekt og fedme; mens eldre sulter fordi de mangler tilsyn, økt antall unge voksne som er uføre og blir avhengig av å få, fremfor å produsere tjenester. Varsler om økt sykelighet og konsekvenser av dette har blitt kommunisert i lang tid.

Dette er de samme fagfolkene som i lengre tid også har varslet om krise i den andre enden av helsekjeden; behandlingsapparatet. Varselet om at kapasiteten i helsevesenet er på bristepunktet har ikke blitt tatt tilstrekkelig på alvor. Mangel på sykepleiere og fastleger har vært kommunisert i mange år. Nå har det kommet så langt at pasientene merker det, bokstavelig talt, på kroppen. De får ikke hjelp når de har behov for det.

LES OGSÅ: Lover å rydde opp i fastlegeproblemene i Tønsberg og Færder: – Det vil redusere dødsrisikoen

Vond følelse

I Lov om Helsepersonell heter det i §4 om Forsvarlighet: «Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.»

En viktig grunn til at helsepersonell velger bort helsevesenet som arbeidsgiver, er en grunnleggende vond følelse av at man er med på å understøtte en tjeneste som Ikke ivaretar de lovfestede kravene.

Altså; forebyggende og helsefremmende tiltak er ikke høyt nok prioritert, og derfor blir flere syke og trenger helsehjelp. Da skal vi oppsøke førstelinjen i helsetjenesten, fastlegen. Men, fastlegedekningen er mange steder svært dårlig, eller i verste fall ikke-eksisterende. Pasienten må vente på helsehjelp, helsetilstanden kan forverres, og langtidsfravær fra skole eller jobb blir et umiddelbart resultat. Ett estimat, lagd av NHO i 2020, viser at en ukes sykemelding i snitt koster kr 17.000.

Krisen påfører med andre ord både næringsliv og det offentlige store utgifter. Om pasienten må vente svært lenge på hjelp fra førstelinjen, kan helsetilstanden forverres i en slik grad at det blir behov for spesialisthelsetjenester; konsultasjon og/eller innleggelse på somatisk eller psykiatrisk sykehus. Men, der er det også kø, om pasienten ikke er så kritisk syk at øyeblikkelig hjelp er nødvendig. Og, det er underbemanning. Vi vet at sykehus i enkelte perioder må stenge ned avdelinger på grunn av personellmangel.

LES OGSÅ: NM-gull i løftebrudd

Betaler dyrt

«En unødvendig krise» er overskriften på kronikken. Ja, jeg mener vi kunne vært heldigere stilt hvis vi ville. Hvis budskapet fra de som har førstehåndskunnskap på feltet hadde blitt tatt imot og håndtert på en klok måte.

Hvis budskapet om nytten av å forebygge fremfor å behandle hadde fått større gjennomslag og høyere prioritet, hadde pasientproduksjonen minsket. Viktigheten av å forebygge og fremme helse har blitt ropt ut fra fagmiljøene år etter år.

Hvis varslene fra fagfeltet om alvorlig mangel på helsepersonell hadde blitt tatt på alvor og håndtert på en ansvarlig måte, ville helsevesenet nå vært bedre rustet til å ivareta og behandle pasientene.

Hvor lenge skal vi betale dyrt i form av økt sykelighet, dårlig livskvalitet og skattepenger som renner ut i sykepengeutbetalinger?