Du vet hvor lett det er – å overse kroppens signaler. Du har hatt en slitsom periode på jobben og kroppen (og hodet) sier at «Nå nok, nå må du hvile!» Det har du ikke tid til akkurat nå, kroppen må vente. Eller ektefellen blir syk og du slites i stykker av uro og angst for fremtiden …. men så må du være sterk for den andres skyld. Du har liksom ikke noe valg og du bruker krefter du ikke har på å holde deg sterk nok for å kunne leve, la den andre leve. Eksemplene er mange og signalene klare. Likevel – du vet hvor lett det er å overkjøre denne typen signaler. Kroppen (og hodet) føyer seg tilsynelatende, du har uante krefter, dette skal gå bra. Alt skal bli bra.

Helt til den dagen det faktisk blir nok. Du legger på deg en liten bekymring til, et lite ekstra strev, litt ekstra ansvar, bitte lite og ganske lett i seg selv. Det blir hva engelskmennene kaller strået som brakk kamelens rygg. Kroppen (og hodet) orker ikke mer og vet du ikke vil gi deg før du ligger der og så legges du bokstavelig i bakken. en uventet sykdom kommer rett inn fra venstre. Lar deg ligge i sengen som det energitomme vraket du har gjort deg til. Gir deg ikke muligheten til å tenke to klare tanker etter hverandre. Du er satt ut av spill og det er i stor grad din egen feil, som så arrogant og lenge overhørte hva kroppen (og hodet) forsøkte å fortelle deg.

I disse koronatider er det ikke så vanskelig å tenke tanken at det er kloden selv som har møtt veggen – etter at de smarteste innbyggerne på jorden har presset den altfor for langt, altfor lenge. Vi har ikke brydd oss om at vi ble så veldig mange mennesker, at vi knapt hadde mat nok til alle og likevel tok oss friheten til å overfore den ene delen og sulte den andre. Vi ga blaffen i at økonomisk vekst og økende forbruk førte til at jordens ressurser holdt på å gå tomme. Vi ga blaffen i at vi alle faktisk talt var i samme båt, på den eneste kloden vi har men lot som om det ikke var noen grunn til bekymring. Politisk skjevfordeling, urettferdig forskjellsbehandling, usolidarisk bruk av militærmakt for å opprettholde en situasjon som stadig ble verre å håndtere.

Kanskje er det kloden selv som har møtt veggen?
Den måtte stoppe oss og vips ble jorden oversvømt av et lite virus i store mengder, en liten bombe som sprer seg lett og ødelegger mye. Ikke bare kroppene trenger pustehjelp, det trenger økonomien også, for viruset gjør like stor skade på det livsområdet. Det strømmer ut penger i alle typer respiratorer. Vi, samfunnet (og kloden) ligger på sotteseng og vet at ingenting kommer til å bli som før. Nei, la oss håpe det. At når krisen engang glir over, så skjønner vi litt mer av hvordan vi må stelle oss for at Kloden aldri mer skal møte veggen på denne uhyggelige måten.