En voksen sto tålmodig foran barnet og ventet. Det er lett å tenke at ungen må bare skjerpe seg og godta at sånn er det, at skole er plikt og rettighet. Ingen slipper unna, uansett hvor mye de hater skole. Uten utdanning blir det vanskelig å få jobb. Uten jobb blir livet virkelig trasig.

Kanskje det var litt bedre før? Mine foreldre, født på midten av 1940-tallet, hadde lettere for å få arbeid uten utdanning, både på fabrikk, i butikk, som bud uten bil og sertifikat. Mange jobbet på dagtid og hadde mulighet til å ta kveldsskole. Hvis du som ungdom ikke ville gå mer på skole, fikk du deg jobb. Min generasjon fikk slite litt, det ble større krav til utdanning og formell kompetanse, og nå er det ikke lettere.

Jeg tror det er blitt verre: Noen arbeidssteder krever et lite show hvis du skal søke på jobb. Du skal sende inn en liten film og være aktiv på sosiale medier og ha «edge», være annerledes, «cool». Du må ha en viss «look». Flere arbeidssteder krever at du svarer på en haug med spørsmål om din personlighet og hvordan du takler stress, som om jobben på lageret egentlig handler om å snike inn lakserolje i Putins te.

LES OGSÅ: Legge seg med en drøm og våkne med et mål

Hatet matte

Å søke på skoler er heller ikke superlett. Kravene til karakterer blir høyere for hvert år. Det holder ikke lenger å bare få bestått; du skal ha enten 4 eller høyere. Jeg husker hvor mye jeg hatet matematikk da jeg måtte forholde meg til flere bokstaver enn én X. Jeg besto med et nødskrik.

I tillegg til krav om utdanning og jobb er det krav til utseendet. Jada, det har alltid vært «regler» her, men nå har det gått altfor langt. Du blir utestengt fra russebuss og din egen kantine på skolen hvis du ikke er kul eller har utseendet med deg. Du blir vurdert og avvist eller akseptert på din bakgrunn og økonomi.

LES OGSÅ: Vold, uro og ran øker blant ungdommer: – Vi begynner å se antydning til storbyproblematikk i Tønsberg

Hvem er det som bestemmer her? Er det myndighetene som har klikka, eller er det vi voksne som må ta oss sammen noe grassat og bli bedre rollemodeller og endre reglene? Og hvordan? Kanskje vi voksne skal slutte å snakke ned andre som ikke er heldige økonomisk, ta et standpunkt når det gjelder kropp og vekt og hva som er viktig i livet? Hvis fasaden er viktig, blir det et jag etter mer. Det går an å ha en billigere bil enn naboen. Du er ikke et dårligere menneske for det. Og trenger en å se ut som en supermodell?

Jeg tenkte på den rasende ungen, og var så glad jeg er over femti og ferdig med skoler. Jeg forsto den ungen. Det holder ikke lenger med å lære ABC, det er så mye mer barn og unge skal lære, og er det på barn og unges premisser, eller er det vi voksne som har tredd ting nedover huene deres uten å spørre først?