Gå til sidens hovedinnhold

Er du en tankeleser?

«Jeg vet jo hva du tenker om meg»

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Vi mennesker har lett for å lete etter «bevis» for å tenke negativt om oss selv. Ofte sjekker vi ikke ut om det stemmer, men er sikre i vår sak om hva andre tenker om oss. Det rare er at vi sjelden leter etter bevis for positive ting ved oss selv. Da er det gjerne motsatt, nemlig at vi ikke tror på det, selv ved håndfaste «bevis» når noen sier noe hyggelig til oss.

Hvorfor tenker mange av oss slik? Fordi vi går i tankefella.

Tankefelle er måten vi tolker hendelser, oss selv, vår atferd, andre mennesker og verden på. Vi kommer fort fram til en rask og sikker konklusjon, ofte basert på hva vi tror at folk tenker fremfor hva som egentlig skjedde.

Følelser er ikke fakta. Vonde følelser betyr at du enten bevisst eller ubevisst tenker noe negativt og tror at det stemmer fordi du føler det slik. Følelsene våre oppleves sterke, og det er lett å bruke dem som et bevis på at vi tenker er riktig. Men ofte er det ikke slik. Følelsene kan lure deg til å tenke negativt uten at det er grunn til det. Tankefeller forstyrrer livet, men de kan avsløres for å få det bedre.

I dag skriver jeg om en av de vanligste tankefellene vi har, nemlig tankelesning, her er noen eksempler på det:

1. Du er invitert på fest hvor det er flere du ikke kjenner fra før. Når du kommer inn døra tenker du umiddelbart at her passer jeg ikke inn, de liker meg ikke.

2. De synes jeg er kjedelig.

3. Ingen er egentlig interessert i det jeg sier.

4. Eller i familien/vennskap eller parforhold: «Dette burde du ha skjønt uten at jeg har sagt noe»

Ei 16 år gammel jente kom på kontoret da hun hadde følt seg trist over lengre tid. Under samtalen fortalte hun at hun følte seg dårlig likt av vennene sine. Jeg spurte om hun kunne fortelle om en situasjon hvor hun hadde opplevd det slik. Jenta fortalte at hun var invitert til en venninne dagen før, og følte at venninna ikke likte henne:

«Hun stirret rart på meg, og hun blikka meg. Jeg ble ukomfortabel. Hun liker meg ikke»

Jenta leste venninna sitt kroppsspråk og var helt sikker på at venninna ikke likte henne. Da jeg da spurte litt mer om hva de hadde gjort og hvordan stemningen var, kom det frem at de hadde hatt det hyggelig, smilt og ledd hele kvelden. Hun var allikevel sikker på̊ at venninna ikke syntes noe særlig om henne.

Selv om hun hadde «bevis» for en hyggelig kveld, var opplevelsen farget av hennes negative tanker om seg selv. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i denne historien hvordan. Har du ligget våken om natta etter en fest og grublet over hva du sa hvordan du oppførte deg? Kanskje opplevelsen av en hyggelig fest har blitt dine egne tanker?

Du trenger ikke fortsette slik. Du kan trene deg i å diskutere negative tanker med deg selv.

En god start er å være villig til å legge frem bevis for dine negative tanker. For hvis du tror en annen ikke liker deg, kan du begynne å oppføre deg negativt ovenfor denne personen. Da kan det bli slik at det du frykter mest faktisk skjer, ved at du med din oppførsel faktisk gjør at den andre ikke liker deg. Som jenta på̊ mitt kontor: Hun «blikka» venninna tilbake.

En god hjelp er å spørre deg selv hva du ville anbefalt en god venn å tenke i samme situasjon. Jenta hadde mange forslag til slike spørsmål:

«Hva var det som skjedde som fikk deg til å tro at hun ikke liker deg? «Sa hun noe du ble lei deg for?»

«Har andres kroppsspråk nødvendigvis noe med deg å gjøre?» Kanskje hun hadde fått en lei beskjed før du kom som hun ikke ville dele den kvelden? Vet du nok om det?»

«Hvis det er en god venninne som betyr mye for deg, kan du kanskje ta sjansen på å spørre rett ut? Jeg har det sånn noen ganger at jeg føler at du ikke liker meg, stemmer det?»

Ved å stille seg selv de samme spørsmålene innrømmet hun at hun ikke hadde noen «bevis» for at venninna ikke likte henne, men var fremdeles ikke helt overbevist. Hun var villig til å trene på å unngå «tankefella». Hver gang hun kom i en liknende situasjon, skulle følge sine egne anbefalinger.

Det ble hard trening. Sakte, men sikkert ble tankelesningen avløst av søkelys på hva som faktisk skjer rundt henne og ikke bare det hun tror skjer i eget hode. Det gjorde henne mer åpen og trygg i sosiale situasjoner. Sammen lagde vi to spørsmål som hun ville anbefale seg selv å tenke når det ble vanskelig:

«Hvis det skulle være slik at ikke alle liker meg, hva er det verste som kunne skjedd?

«Må̊ alle like meg for at jeg skal være lykkelig?»

Målet er ikke å tenke urealistisk positivt, men tolke situasjonen utfra hva det som faktisk skjer og ikke hva du tenker. Da kan det tenkes at følelsene ikke blir så sterke og plagsomme og adferden mer hensiktsmessig for deg. Ved oppsummeringstimen vår hadde hun det bedre. Hun kunne slippe å ta ansvar for å lese andres tanker.

For ingen av oss er tankelesere - heldigvis.

Kommentarer til denne saken