Issvullene lå der under det tynne laget med strøsand, og bilen sto på Zeiner-parkeringen delvis fryst. Jeg tok meg i å tenke at «vinteren på Kongsberg var tross alt bedre, Eigil». Jeg så sjokkert på meg selv i sladrespeilet. Hva var det for en tanke? Jeg ristet på hodet, og kom raskt på bedre tanker.

I 22 år tenkte jeg tross alt motsatt, mens jeg bodde på Kongsberg. Jeg ville jo ha denne vinteren, der snøen for det meste kom ferdig måkt. Jo, det kunne da gjerne være en hvit jul, men resten av vinteren er det ikke behov for dette hvite kalde.

For jeg er tross alt blant de nordmenn som ikke ble født med ski på beina. Som ikke har det så gøy på ski, rett og slett fordi jeg ikke kan stå på ski. Jeg skylder mest på at vi aldri hadde en skikkelig skidag på skolen. Det vil si, den siste skidagen jeg kan huske er den vi hadde i 7. klasse på Teigar ungdomsskole. Siden da var det dårlig med snø – og dermed ingen skidag. Tror kanskje vi sto på skøyter i en gymtime eller to.

Minnet kan jo spille meg et puss, men skiferdighetene er altså på et minimum. Selv om alt skulle ligget til rette for at jeg kunne fikse på nettopp dette. Familien har tross alt en hytte på Blefjell. Den ligger så høyt oppe at det bare er å spenne på seg skiene utenfor inngangsdøren og gå i nypreparerte løyper til både Strutåsen og Solobua.

Fåglarna må vite at jeg har forsøkt.

Jeg har både fjellski med stålkant og vanlige ski. Begge par kjøpt etter grundig research og hjelp fra gode venner. I oppoverbakke og bortover går alt strålende. Men det er på vei nedover alt skjærer seg. Bokstavelig talt.

Det samme skjer igjen og igjen. Jeg begynner å ploge, men så retter skiene seg sakte, men sikkert opp. Da har jeg tapt kampen mot tyngdekraften. Farten blir større og større, og til slutt skjærer en av skiene ut av disse nypreppa løypene og så PANG ... Jeg ligger med ansiktet langt ned i snøen, lungene hiver etter pust og alle rundt har fått sin dose slapstickhumor.

Det var etter en slik velt jeg la opp for mange år siden. Turen til Solobua hadde gått bra, siden det tross alt er mye oppover og bortover. Men etter den strabasiøse turen nedover til hytta, ble skiene stappet i skiposen, og der ligger de ennå.

Siden har jeg etter frokosten på venneturene tappert sagt «jeg tar oppvasken» og vinket farvel til vennene mine som ivrig farer av sted med sine glimrende skiferdigheter. De har for lengst innsett at jeg er en «lost case». At skikarrieren slett ikke har gått som smurt.

Jeg tusler inn i den varme hytta, og begynner å vaske opp etter frokosten. Og når jeg kommer til den fettete stekepannen med eggrester, pleier det å plinge i mobilen. Et bilde ligger der med smilende venner som smiler om kapp med solen under en rast.

Da pleier jeg å si til meg selv at «neste gang skal jeg være med». Jeg går jo tross alt glipp av noe. Et fellesskap med venner som jeg får med gjennom en skjerm. Skal jeg hente skiene fra posen igjen? Men så det blir jo alltid med tanken. Inni mitt hode.