Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da Munch-museet åpnet sine dører i fjor, viste det seg å være 13 etasjer høyt.
Fra er samfunnskonseptuelt punkt betyr sikkert det ulykke. Sett fra kunsthistorisk perspektiv, virket det temmelig høyt til å huse en eneste kunstner primært. Fra et Munch-perspektiv ville arkitekturen berette for lite om lidelse, vil jeg tro.
Selv sa han at det var det som utgjorde forskjellen på foto og maleri, du kunne ikke ta med fotografiet til helvete, det kunne du definitivt med maleriet. Krigsfotografer vil kanskje være uenige, om man skulle anbefale bind eller tamponger for å tette hullet, er blod noe de fleste av oss reagerer på, spesielt vårt eget.
LES OGSÅ: Niels Christian Geelmuyden får femmer på terningen av TBs anmelder: – Ikke mange som kan måle seg
Har vi behov for det?
La oss si det var en mental tilstand som fikk Munch til å føle det som et «stort, uendelig skrik gjennom naturen». Og at selve helvete var et sted i hjernen. Uavhengig om Munch var i Moss, Oslo, Tyskland eller Åsgårdstrand.
Nå er helvete uansett et sted som få har vært. Godt er det, selv om mange har forsøkt å avbilde noe som kan ligne.
Har vi egentlig behov for et landskap som snakker om dystopien eller snører mennesket like gjerne timeglassform rundt sin egen kropp for å ta inn litt mindre oksygen i løpet av dagen? Det er vanskelig å si. En ting er i alle fall sikkert: ingenting føles så ubehagelig som en metansky over det navlebeskuende sentrum som et liv er. Kan den også ta fyr, er et annet spørsmål som ikke skal besvares her.
Har det plass?
Så har figurativ kunst en plass i samtidshistorien, og hvorfor skulle den i så fall ha det? Har det noe å si om jeg smører en stor rød klatt utover et lerret og sier at det er kosmisk smerte, eller om jeg maler en lidende Judith i bibelsk perspektiv og prøver å forklare hva lidelsen består i?
Holofernes' hode har hun jo likevel i en kurv på armen. Skulle det da være hennes lidelse i sentrum? Merkelig? Og hva skulle en slik historie ha å fortelle i en samtid. Det virker utdatert og ikke minst litt arkaisk, gjør det ikke? Hvilken kvinne ville dessuten avhodet en mann i vår tid? Én prosent av fengslets innsatte i 2022 består kanskje av kvinnelige mordere, eller er tallet enda lavere?
Ja, helvete og Judith. Først kledde hun av seg, deretter lå hun til sengs med generalen. Før han våknet, skal hun ha skåret av han hodet. Det et mulig hun forgiftet ham først. En ting er sikkert, han må ha sovet dypt, som etter en sterk orgasme.
LES OGSÅ: Christopher fant en mappe med Tønsberg-illustrasjoner i en vegg: – Kan dette være verdt noe?
Perspektiv
Hvem trengte hodet mest? Judith eller Holofernes? Sett fra generalens perspektiv hadde han sikkert beholdt hodet og fortsatt den krigen han hadde begynt på. Sett fra Judiths perspektiv hadde hun kanskje tatt hodet før samleiet, slik at hun slapp å gjennomføre det som vi i mer romantisk forstand liker å filmatisere som «i seng med fienden» eller «Pretty Woman».
Dessuten, er det slik at beviset henger på armen. Så lenge hun bærer hodet i en stråkurv. Når hodet er borte er det heller ingen til å lede armeen, ingen til å holde troppene samlet. Det var slik Judith berget folket sitt, men om det var verdt offeret er en annen sak, det kan kanskje bare Judith svare på selv.
Fotoet til denne artikkelen kan skues hos Ulving Kunsthandel. Der finnes også et tresnitt av «Melankoli». Det ene har kanskje vært i helvete, det andre ikke, og hvilket av dem kan du som ser på kanskje best besvare selv.