Gå til sidens hovedinnhold

Er jeg rasist for å diskutere mangfold på 71 grader nord?

Det er ikke rasistisk å snakke om hudfarge. Om vi ikke gjør det, kan rasismen få blomstre.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Det har stormet rundt meg den siste uken. Jeg er deltaker i høstens sesong av det erkenorske reality-programmet 71 grader nord. Og denne uken konfronterte jeg både deltakerne og seerne med et tema som ikke ofte diskuteres på det folkekjære programmet: mangfold og representasjon.

Dette har gjort at jeg har fått både mye ris (ønsket om at jeg skal dø) og ros (kjærlighetserklæringer).

For deg som ikke ser på 71 grader nord, skal jeg forklare: Forrige uke ble de to første deltakerne sendt hjem: Rebecca og Sandra. Som seerne fikk se, brøt jeg sammen. Vi var blitt gode venner, og det var med dem jeg følte jeg kunne være helt meg selv.

Akkurat dette var ikke veldig kontroversielt. Men det jeg sa da de måtte hjem, vakte stor oppsikt.

Falske rasismeanklager

I tillegg til å være lei meg for at bestevennene mine var borte, uttrykte jeg frustrasjon over at vi hadde sendt hjem to minoriteter først. Rebecca og Sandra er melaninrike kvinner (eller mørkhudede, om du vil). Gråtkvalt greide jeg å kalle oss (deltakerne som gruppe) for Ku Klux Klan.

Folk har tolket dette som at jeg kaller andre deltakere for rasister. Flere har vridd på det og sier at det er jeg som er rasist som snakker om hudfarge.

Det skal sies at jeg angrer på at jeg brukte Ku Klux Klan-referansen. Fordi jeg ønsker virkelig ikke å kalle noen rasist. Kommentaren kom i et øyeblikk av frustrasjon, preget av å være veldig nede fysisk og psykisk. Jeg har en tendens til å bruke overdrevne bilder og drøy humor når jeg er oppgitt. Det vet de som kjenner meg, men jeg skjønner at det kan bli misforstått av fremmede.

Likevel står jeg for budskapet bak den sleivete kommentaren. Og jeg skal forklare hvorfor.

LES OGSÅ: Floyd-ledelsen har opprettet personalsak etter rasismeanklager

Representasjon på skjermen

Jeg skrev bacheloroppgaven min om det å være utenlandsadoptert nordmann. Mange av de jeg snakket med, følte ikke at det var nok personer som dem på TV da de vokste opp.

Mangelen på representasjon er et tema i rasismedebattene som har fått mye oppmerksomhet den siste tiden, særlig etter Black Lives Matter-demonstrasjonene. Én konsekvens av dette er de nye Oscar-reglene som setter krav til mangfold foran og bak kamera for å kunne vinne årets film.

Skuespiller og aktivist Iselin Shumba beskriver problemet på følgende måte: «Det er en kulturell rasistisk forbrytelse som skjer. At mangfoldige nordmenn ikke får representert og fortalt historier på lik linje med andre nordmenn.»

Shumba snakker om casting i film og TV-serier, men problemet er også gjeldende på reality-programmer. I andre land er disse tingene heftig diskutert. Og det med god grunn:

Det tok for eksempel 24 sesonger før det populære programmet The Bachelor i år annonserte at de skulle ha en mørkhudet bachelor. Og Big Brother USA er kjent for at de få minoritetene de caster, ofte blir sendt ut tidlig. Ingen som er mørk i huden, har vunnet på 22 sesonger.

Dette er også tilfellet i 71 grader nord. Og det kan være ulike grunner til det. Kanskje det er underbevisste fordommer. Kanskje minoritetene som er castet, ikke har vært de mest turvante. Eller kanskje det er tilfeldigheter.

Uansett grunn er det viktig å være bevisst på hvor stor betydning mangfold på TV kan ha. Og det er viktig å jobbe for at programmer som 71 grader nord speiler befolkningen. Så alle føler seg representert. Dette er spesielt viktig på 71 grader nord, programmet som ønsker å representere det «norske».

Les også

Rasismeskandale under SF-kamp: – Utrolig at det faktisk skjer

Fargeblindhet gjør blind

Antirasismen i meg kommer delvis fra at jeg tilhører en minoritet selv. Som feminin homofil mann kjenner jeg på lignende følelser av fremmedgjøring som andre minoriteter. Det er derfor jeg ofte får venner som også er minoriteter, rett og slett fordi vi forstår hverandre bedre.

Som jeg uttalte i en av de første episodene av 71 grader nord: «Gay and black got each other’s back.»

Men når jeg sier dette, blir jeg ironisk nok beskyldt for å være rasist selv. Noen har nemlig den interessante oppfatningen om at rasisme er at man snakker om hudfarge.

Dette er ikke bare feil, men det tilhører en av rasismens mest utbredte ideologier: fargeblindhet. Som min kusine som er adoptert fra Etiopia sier: «Det mest rasistiske du kan gjøre, er å late som at du ikke ser farge.»

Det hun mener, er at fargeblindhet gjør oss blind for problemene vi står overfor. Om vi later som vi ikke «ser» minoriteter, får diskriminerende strukturer – som mangel på representasjon på TV – gå uutfordret.

Kommer aldri til å beklage

Så nei, jeg kaller ingen av årets 71 grader nord-deltakere for rasist. Jeg uttrykte bare sorg over at vi mistet deler av mangfoldet i casten så tidlig.

Folk vil fortsette å kalle meg identitetspolitisk og overdrevent «woke», men det får bare være.

Jeg kommer alltid til å snakke om viktigheten av representasjon. Og det kommer jeg aldri til å beklage.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.