I 2016 vedtok Stortinget at 10 prosent av den norske skogen skal vernes. Men nå seks år senere er kun 3,8 prosent av den produktive skogen vernet. Her i Tønsberg er skogvernet så lavt som 0,64 prosent, og kommunen er dermed på bunn i Statsforvalterens oversikt over skogvern i Vestfold og Telemark fylke, selv om vi har gammel naturskog som kunne vært vernet.

På grunn av regnskogmilliardene blir Norge oppfattet som den store internasjonale skogredderen. Derfor blir folk i andre land ofte sjokkert når jeg forteller hvordan det går med vernet av sårbare og unike skoger i vårt eget land. Det er flaut å være norsk på internasjonale skogvernkonferanser, og vanskelig å skulle forklare hvorfor verdens rikeste land ikke verner mer skog selv.

Da jeg skrev mitt første leserbrev om skog i Tønsbergs Blad i 1999, hadde Norge vernet under 1 prosent av den produktive skogen og skogvernet gikk sakte på grunn av lite penger og store konflikter. Da jeg startet å jobbe i WWF Verdens naturfond i 2012 var heldigvis de store skyttergravskonfliktene i skogvernet over, fordi det nå var opp til grunneierne selv om de ville verne skog gjennom ordningen «frivillig vern». Skogeiere var også fornøyde med ordningen fordi erstatningen er både god og skattefri, grunneiere tjener mye mer på å verne enn å hogge, og får samtidig beholde både grunneierrettigheter og mulighet til jakt og fiske. Vinn-vinn for alle parter.

Men til tross for en unik mulighet til å verne mer skog uten konflikt, kuttet den rødgrønne regjeringen i 2012 så kraftig i skogvernbudsjettet at skogvernet måtte stoppes i mangel av penger. Gjennom en massiv lobby- og mediekampanje, blant annet med felles brev sammen med skogeierorganisasjonene og industrien fikk vi i frilufts- og miljøorganisasjonene i løpet av få år firedoblet skogvernbudsjettet.

I år er summen på 435 millioner kroner, men dette er dessverre fortsatt langt unna den årlige skogvernmilliarden som trengs. Dermed har det nå hopet seg opp en lang kø av skogeiere som venter på erstatning, skogeiere som får avslag på verneforslag eller får beskjed om å komme tilbake seinere. Det er ikke god reklame for landets viktigste ordning for å ta vare på trua arter.

Den største andelen trua arter lever nemlig i skog, og sliter i mangel på gamle og døde trær. Det er svært lite igjen av skikkelig gammel norsk naturskog, der de trua artene kan finne mat og bolig i morkne trestammer og eldgamle trær. Og det vi har igjen må vernes før hogstmaskinene tar knekken på dem. Når landets skogeiere ønsker å verne skog og attpåtil frivillig foreslår skogene sine vernet, ja da må landets miljøminister bla opp lommeboka.

Men det virker som om statsråd Espen Barth Eide (Ap) ikke er villig til å betale hva det koster. Han snakker stadig om at skogvernet er for dyrt, at Norge allerede bruker betydelige beløp på skogvern og at skogvernet må bli mer treffsikkert. Så nå er vi tilbake i samme situasjon som for ti år siden. Skogvernet bremses helt opp grunnet pengemangel. Skogvern koster, og det skal det gjøre. Grunneierne skal få ordentlig betalt når de gir fra seg skog til vern som naturreservat for all framtid. Skogeiere som tilbyr skogene sine til vern, skal være sikre på å få rask avklaring og utbetaling av erstatningspenger. Nå melder skogeierorganisasjonene om misnøye blant grunneierne fordi prosessene tar for lang tid og skogeiere som har fått avslag på søknad om vern ringer meg for å få hjelp til å få vurdert områdene på nytt.

En av de største manglene i skogvernet er lavereliggende, høyproduktiv skog, nettopp slik skog vi har her i distriktet. Skal vi få opp verneprosenten i Norge, og ikke minst her i Tønsberg, må skogvernbudsjettet økes allerede nå i revidert budsjett og dobles i 2023 for å få skogvernprosessen på rett kjøl.