Mye var som i gode gamle dager: Unger som løp opp og ned i ståltrappa og øvde inn Bukkene Bruse eller muligens prøvde å slette den gamle rekorden på Richters skala. Uansett var desibelene og ristingen på deres side.

Jeg så igjen lørdagsfedrene som hadde tatt med seg barna til biblioteket (et genialt alibi!) og satt i en krok og kjeda livet av seg på mobilen. Flokker av litterære venninner satt i kafeen og lot seg marinere av alle de vise og eksotiske bøkene rundt seg, mens de diskuterte diverse oppussingsplaner. Koselig.

Jeg tok en tur opp i andre etasje, forbi barneavdelingen og kom til lesesalsavdelingen. Her har biblioteket virkelig tenkt inkludering: Alt var gjort om! Vekk med dører, vekk med vegger, pulter og ekskluderende leseceller. Hele området hadde blitt en ny avdeling, en ungdomsavdeling.

Langs veggene tilløp til bokhyller – så klart, hva er et bibliotek uten bøker? Første seksjon var «skeive bøker», nytt poeng for inkludering, bra! Men så kom skuffelsene skyllende inn over meg: Ingen seksjon for funksjonshemmede som ikke føler seg som funksjonshemmede, ingen seksjon for folk som føler seg tråkka på fordi de tråkker på MDG-politikere.

Og hva med meg? Er jeg tilgodesett? Ingen tenker på oss nostalgikere.

Hvor ble det av lesesalen?

Vi vil ikke tilbake til før krigen, da alle visste at de i hvert fall burde gå stille i trappa og da folk skjønte at klosterruinene faktisk allerede var dekonstruert. Men vi mimrer om den tiden det var mulig å sitte på biblioteket og lese en bok uten å bli forstyrret, og uten å måtte proppe ørene for å få med seg lengre tekster.

Det er ikke så lenge siden, for ett til to år siden var det en ekskluderende og lydisolert lesesalsavdeling på biblioteket, der studenter av alle aldre, legninger, kjønn og hudfarger kunne lese i fred, altså drive med dybdelæring, som det heter i skolens nye fagplaner.

Tilbake i ekspedisjonen får jeg høre at lesesalen tok for stor plass i forhold til hvor mye den ble brukt. Men jeg og andre støysvake har fått et nytt tilbud, vi kan sitte på et lite stillerom rett bak ekspedisjonen. Her er det plass til fem personer, kanskje ti hvis koronaen dabber av, og det skal være mulig å lukke døra.

Jeg tester det ut. Ingen sitter der fra før, så jeg slipper å hysje på noen. Ingen river opp døra og lurer på hva slags slibrig dybdelesing jeg holder på med. Til gjengjeld høres hvert ord som blir ytret i ekspedisjonen. Like langt.

Var det verdt det? Var lesesalen så irriterende lite brukt? Ikke det jeg kan huske. Måtte det eneste stedet der du i fred kunne synke ned i bøker og artikler om for eksempel demokrati, identitetspolitikk og kommunal sløsing fjernes?