Vi tviler vel på om borettslaget ved Gauterød går til topps i kåringen, der vinneren blir kunngjort onsdag kveld på Gamle Rådhus Scene i Oslo. Linnomgrenda er det langt mest beskjedne prosjektet blant de nominerte, og konkurrerer bl.a. med det nye Nasjonalmuseet om den dubiøse prisen.

Men kritikken fra Arkitekturopprøret er ikke snau: «Brakkeby» har nærmest blitt en klisjé, men i dette tilfellet er det dekkende. Fargeløse klosser i containerstørrelse er slengt sammen og repetert uten noen ambisjon om å skape gode gateløp eller bygge videre på Tønsbergs kvaliteter, heter det i Arkitekturopprørets begrunnelse for nominasjonen, publisert på deres egne nettsider. I debatten på Facebook er det noen som mener Linnomgrenda ser ut som en fangeleir i Øst-Europa, uvisst på hvilket erfaringsgrunnlag.

Utbyggeren Trysilhus peker på sin side på at samtlige boliger i prosjektet ble solgt ut før spaden ble stukket i jorden. Flere synes altså at dette er et helt utmerket sted å bo, til tross for arkitekturopprørernes massive fordømmelse. Kanskje synes de rett og slett husene er fine, og kanskje fant de her en god balanse mellom prisen og de bokvalitetene de var ute etter. Og kanskje synes de ikke boligene deres fortjener noe verstingstempel.

Øyvind Greve mener i sitt innlegg «Arkitektulleopprøret» på tb.no nylig at nominasjonen av Linnomgrenda til Grøss-medaljen er «en avsporing fra nyttige samtaler om hvordan man skaper gode bomiljøer.» Greve mener også at Tønsbergs Blad er for ukritiske når vi gir saken oppmerksomhet i våre spalter og nettsider. Det er selvfølgelig et helt legitimt synspunkt. Men vi mener det er viktig å sette arkitektur og by- og tettstedsutvikling under debatt. Vi ser også at debattinnleggene vi bringer om disse temaene har gode lesertall. Dette engasjerer folk, rett og slett. Og en prisutdeling, både til best og verst, er i all sin tydelighet en effektiv måte å kaste lys over Arkitekturopprørets budskap.

Samtidig kan det se ut til at skyttergravene graves dypere i arkitekturdebatten. Diskusjoner om arkitektur blir fort krasse og følelsesladde. Det er ikke så rart. Enhver bygning er hjemmet til noen eller utsikten til noen, verket til en arkitekt, investeringen til en byggherre, resultatet av en politisk beslutning, en pryd eller svøpe for sine omgivelser.

Både nasjonalt og lokalt har Arkitekturopprøret bidratt til en viktig debatt, og overfor en mektig stand av arkitekter og utbyggere har det trolig vært nødvendig å rope høyt for å bli hørt. Men arkitekturopprørerne er neppe tjent med at debatten blir for polarisert. Du har ikke innflytelse over noen som ikke gidder å høre på deg lenger. Da kan du skrike så mye du bare vil uten at det hjelper.