Gå til sidens hovedinnhold

Et rop om hjelp fra oss barnehagelærerstudenter

Vi får vanligvis ikke svar av Universitetet i Sørøst-Norge, derfor vet jeg ikke hvem vi kan kontakte. Håper dere vil høre vår stemme?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dette gjelder vårt praksis og utdanningsløp Barnehagelærer Deltid USN avd. Vestfold. Det gjelder nok mange flere enn oss også!

Jeg pleier vanligvis overlate frustrasjon og kommunikasjonen med USN til vår klassekontakt inn mot skolen, men vi opplever at hennes stemme blir dessverre ikke hørt. Og antakelig betyr ikke min stemme så mye heller, men nå har vi snart fått nok alle sammen.

Hva tenker dere med tanke på forutsigbarheten rundt arbeidsplasser og kritiske yrker som allerede er i vanskelige situasjoner. Som lærervikar, og ansvar for egen kohort, har jeg vanskelig for å tro at dere overser «studentens medvirkning» og psykiske helse opp i det hele?

Og gjennom hele studiet har vi lært at omsorg, helse og at alle blir hørt er den viktigste delen jobben som lærer eller barnehagelærer. Her kan jeg referere til samfunnsmandatet, lovverket og rammeplanen.

Det er synd at mine elever, som jeg overtok etter at læreren slutten på grunn av Korona, skal gå inn i uke 15 uten uvisshet om at jeg møter dem om morningen eller ikke. Dette er elever som strever med tilknytning, som har egen bagasje og trenger trygge voksne. En gjeng som trenger stabilitet, som gruer seg til å gå på skolen og heldigvis de som bare trenger å bli sett i løpet av dagen.

Det er trist nok i seg selv at vi studenter ikke føler oss hørt, men tenk på alle de barna, elevene og andre som lener seg på oss i hverdagen. Der vi er «the significant other». Vi spiller en forskjell.

Jeg forstår at praksis er viktig og at det blir vanskelig med habilitet på egen arbeidsplass, men hva med dugnaden? Hva med at vi alle er sammen om dette?

Hva med alle de andre praksisperiodene som man blir vurdert utenfor arbeidsplassen?

Tidlig innsats er viktig for barn, uansett situasjon. Hvorfor kan ikke vi være en innsats, en ressurs og en styrke gjennom denne tiden, på vår arbeidsplass, der vi trengs som mest. Der vi er i en smittegruppe allerede, der vi er tryggest. Slik at barna, elever og andre også er trygge.

Jeg er skuffet, lei og snart har jeg svært lite positivt å si om USN. Jeg trivdes bedre da det var høyskole og man faktisk hadde en stemme og nådde fram til ledelsen med meningene sine.

Jeg trivdes bedre med lærere som var genuint interessert i å lære bort og vise omsorg for elevene, enn de som glemmer veiledningstimen fordi de er opptatt med å skrive en artikkel i skolens regi for å bli kalt professor.

I 7,5 år har jeg studert. Jeg har drømt om å bli lærer 1-4. klasse i 5,5 år av dem. Jeg valgte feil studie først, jeg ble veiledet i feil retning, lover og regler om PPU ble endret. På denne måten endte jeg opp med barnehagelærer deltid. Så mye styr bare for å bli lærer. Ikke ta fra meg muligheten. Ikke ta fra meg stemmen. Ikke ta fra jobben min – den fantastiske læreren jeg faktisk allerede er. Og jeg har mer å lære, det har man alltid!

For det er ikke lenge til vi holder ut som nikkedukker og jeg er dessverre ikke alene. Alt vi vil er bare å bli hørt, litt omsorg og forståelse inn i det hele.

For USN ble ikke laget for en pandemi, reglene ble ikke laget for en pandemi og praksis er definitivt ikke laget for en pandemi!

Grunnen til at frustrasjonen min eksploderte akkurat nå:

Det som forventes av oss nå, slik jeg ser det, er at vi skal ut i praksis i uke 15, 16 og 17. Vi skal ta permisjon fra jobbene våres uten lønn for å bli eksponert for enda flere barn og sjansen for å bli smittet blir større. Selv om vi ikke vet med sikkerhet at vi faktisk skal ut i praksis. Dette på bakgrunn av at rødt nivå forlenges og smitten stadig øker.

Selv om alt annet strammes inn og blir snudd på hodet, så skal vi ut å teste didaktiske planer i barnehage og bevise at vi vil bli gode lærere eller barnehagelærere. Jeg skjønner bare ikke logikken? Jeg spør igjen. Hvor er vår medvirkning, omsorg og stemme? Vår sikkerhet og helse?

Takk for at du tok deg bryet til å høre stemmen min. Jeg er ingen sint student, vanligvis, men håndteringen av situasjonen for oss praksisstudenter har gjort meg så skuffet. Forventer ingen svar, men jeg måtte nesten bruke ytringsfriheten min i dag.

Kommentarer til denne saken