Et samfunn med dobbelmoral. Er det virkelig det vi vil ha?

IKKE BRA NOK: Hvordan har det seg da at man i dagens samfunn har «lov til å se bort» når syke mennesker kommer for å be om hjelp, spør Andrea Christensen.

IKKE BRA NOK: Hvordan har det seg da at man i dagens samfunn har «lov til å se bort» når syke mennesker kommer for å be om hjelp, spør Andrea Christensen. Foto:

Av

Norge, et av de rikeste landene i verden. Norge, landet hvor fredsprisen deles ut hvert år i desember. Norge, akkurat fått plass i FNs sikkerhetsråd. Norge, et av de beste landene å bo i.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det kan ikke være slik at syke skal rette seg etter hvor mange sengeposter som er ledige. Når Norge ratifiserer konvensjoner handler det ikke om å ikke diskriminere hvis vi har muligheten til det. Vi sier klart og tydelig at vi er imot diskriminering, at menneskes verdi skal respekteres og at Norge går inn for å håndheve det. Når det er en ulykke på E18 er man pliktig til å stoppe og tilkalle nødvendig hjelp. Det er ikke slik at man kan velge å ikke å gjøre noe uten at det får konsekvenser. Det er straffbart å ikke bistå mennesker i nød, uansett hvor liten bil man har. Hvordan har det seg da at man i dagens samfunn har «lov til å se bort» når syke mennesker kommer for å be om hjelp? Jeg kunne nevnt flyktningkrisen også, men skal i dette innlegget prøve å holde meg til innlandsproblemer.

I den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen står det klart at «Menneskerettigheter er de rettigheter og friheter ethvert menneske har i kraft av å være menneske. Disse rettighetene er uavhengig av for eksempel kjønn, klasse eller etnisitet. Gjennom menneskerettighetene løftes grunnleggende verdier som likhet, frihet og verdighet frem. Menneskerettigheter anses også som sentrale for å sikre fred. Menneskerettighetene handler for eksempel om retten til liv og sikkerhet, frihet fra tortur, rett til privatliv, vern mot diskriminering, tanke– og religionsfrihet, ytringsfrihet, rett til arbeid, helse og velferd».

Et sentralt punkt her er helse og verdighet. Hvordan forklarer Norge (dvs politikere, overleger, sjefer) håndhevelse av disse verdiene når man ser unge, eldre, syke mennesker bli behandlet som kasteballer, og bare blir sykere og sykere, mens ingen griper fatt?! Noen er så syke at de ikke klarer mer og velger å avslutte livet eller kommer i situasjoner hvor liv faktisk står på spill, uten at de har «valgt» det.

En av de sterkeste minnene jeg har fra moren min er usikkerheten. Moren min ble diagnostisert med manisk depressiv og senere med tilleggsdiagnosen schizofreni. Jeg ble ofte fortalt at moren min var «syk» og «ikke visste hva hun gjorde». Det lille hodet mitt så det «gale» hun gjorde (kjørte i fylla, rusmisbruk, stakk av, tok opp lån/hadde ingen økonomiske hemninger, sinneutbrudd), men måtte samtidig innfinne meg med at «hun ikke kunne noe for det». Hjernen min vred seg. Hun var gjennom forskjellige medisiner, inn og ut av psykiatrisk, i korte/lengre forhold, flyttet rundt, inn og ut av vergesystemer. Og pådro seg større og større helseutfordringer (nyresvikt, lungekollaps, kols, urinsyregikt, overvekt) i tillegg til depresjonen og manien. Rundt 30 år levde mamma sånn. Nå er et annet nært familiemedlem i lignende situasjon og har vært det i snart 15 år. Til min store forskrekkelse og ergrelse ser ikke situasjonen til å ha blitt noe bedre. Ja, man tvangsmedisinerer ikke mennesker som man gjorde før, man legger ikke folk i bakken med tvangstrøyer, man lobotomerer ikke mennesker lenger, man låser ikke mennesker inne i rom med deres egen avføring klistret oppetter veggene, men ... tingene er ikke greit allikevel!

Som nevnt ovenfor er man pliktig til å hjelpe mennesker i nød. Har man ikke nødvendig kompetanse er man pliktig til å melde fra videre, dvs til mennesker med høyere kompetanse, som kan hjelpe. Det vil IKKE si «kaste ballen videre». Når man ser ulykker på E18 kontakter man ikke hvilken som helst nabo som er snekker, man kontakter brannbil, sykebil… nødnumre. Som er pliktig til å komme med en gang. De skal sende ut hjelp. De kan ikke si : « vi kommer om 3 måneder ». De kan få problemer på veien, men tar det 3 måneder, er det for sent. Selv om legene i Norge ikke trenger å avlegge Hippokrates ed og deler av den er utgått er det viktige punkter som alle leger kjenner til : «I de hus jeg kommer skal jeg komme til de sykes beste, og enhver bevisst urett eller skade skal ligge meg fjernt (…)». Dette er en av basene til legekunsten. Man trenger ikke være lege for å forstå at legens hovedoppgaver er å pleie/lindre og skal se seg for god til å påføre større smerte. Hvordan har vi da kommet til et system hvor fastleger ikke har tid til ordentlige legetimer fordi de har tusenvis av pasienter på lista, hvor ventetiden på hjelp i psykiatrien er flere måneder, om man er heldig, og folk må vente på konsultasjon i ukevis, noen ganger månedsvis, når de har fått kreft. Lange køer, blir man fortalt. Vel, hvis køen er for lang, ja da får man legge inn mer ressurser. Og kom ikke her og si at Norge ikke har nok penger. Noen mennesker dør mens de «står i kø», ofte for svake til å protestere og si i fra, uten å vite rettighetene sine.

Jeg har skrevet det før, men jeg skriver igjen, at vi trenger et system med «baller» (jeg er kvinne, men fader heller, folk må ha det inn med teskje og uttrykket er dekkende). Sjefer må tørre og si ifra om at de trenger flere folk på «gulvet», at budsjetter må sprenges. Leger som får inn pasienter med alvorlige lidelser må si i fra oppover at konsultasjon og tiltak må til NÅ, ikke når det er ledig kapasitet på sykehuset. Gjør ikke Norge det, begår et av de rikeste landene i verden, i følge meg, grove brudd på menneskerettighetene. Norge har allerede blitt felt i Strasbourg i barnevernsaker og fortsetter det videre vil det nok komme opp grove saker om pasienter som ikke får den behandlingen de har krav på også.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken