Det er i grunnen ganske irriterende at hver gang vi skal snakke om kjønn, så må vi beklage oss litt og si “ja, vi er jo veldig likestilte her i landet da”. Som om vi ikke skulle ha lov å jobbe for lik lønn, mot voldtekt, for lik politisk og økonomisk makt fordi damer ble steina på 1500-tallet.

De strukturelle forskjellene finnes. Menn tjener mer enn kvinner for samme arbeid, og er overrepresentert i lederverv i folkevalgtorganer. Kvinner er nesten fraværende i styrer for aksjeselskaper, og næring er slik sett er dominert av menn. Kvinner blir voldtatt ti ganger så mye som menn, og de fleste seksuelle overgrep utføres av menn.

Betyr det at jeg syns det ikke er så farlig når menn blir voldtatt? Betyr dette at jeg ikke har noen solidaritet når strukturene føre til at menn kommer dårligere ut? Er jeg likegyldig til at det høyere selvmordsrate for menn og at fedre kommer dårligere ut i barnefordelingssaker? Spørsmålene har jeg sett kvinnesakskvinner blir konfrontert med, og gjerne på en måte som insinuerer at kvinnesak handler om å kastrere menn og overta verdensherredømmet. (Eller verdenskvinnedømmet?)

Simone de Beauvoirs poeng i “Det annet kjønn” (Paris 1949) er at når vi sier hva det vil si å være kvinne, sier vi samtidig implisitt hva det ikke vil si - en definisjon av det ene er automatisk en omvendt definisjon av det andre. Hvis vi sier at “kvinner er slik”, sier vi samtidig mellom linjene at “mannen er ikke slik”. Hvis vi mente å beskrive både kvinner og menn, kunne vi bare sagt at “mennesker er slik”. Videre argumenterer de Beauvoir for at det er mannen som er utgangspunktet, og at kvinnen alltid står i forhold til mannen.

Et moderne eksempel på hvordan dette manifesterer seg, er at mannekroppen er utgangspunktet når man lager bilteknologi. Bilen og bilbeltet er utformet for menn. Verden er designet for menn. Selv om jeg mener det er rimelig klart at kvinner kommer dårligere ut materielt, vil jeg samtidig understreke at også mannen er fanget i en definisjon han kanskje ikke ønsker seg, når ideen om kvinnen sementeres. Slik sett lider begge kjønn under objektivering av kvinnen.

Jeg har så klart solidaritet med menn som voldtas. Så klart mener jeg at strukturene som rammer menn også må endres. Men henger disse kampene sammen? Endringene i voldtektslovgivning som jeg og mange andre feminister argumenterer for er ikke kjønnet. Det vil si, en endring til samtykkebasert voldtektslov vil beskytte menn like mye som kvinner. Kvinnefrigjøring for øvrig vil også på sett og vis også frigjøre mannen fra en snever ide om kjønn.

Det er definitivt undertrykking av det ene kjønnet som er bakgrunnen for at jeg kaller meg feminist, men det er ikke slik at hvis kvinnen vinner fram med likestillingskamp, går det på bekostning av mannens makt. Rent konkret i antall ordførere og styrelederverv i aksjeselskaper - vil menn riktignok "tape" terreng. Samtidig mener jeg at eksempelvis kommunestyrer og aksjeselskap kommer styrket ut av å være mindre homogene. Grupper sammensatt av mennesker med ulik bakgrunn når det kommer til kjønn, men for så vidt også andre variabler, får belyst ulike perspektiver, blir mer kreative og dessuten mer robuste. Feminisme frigjør ikke bare begge kjønn, men det styrker også samfunnet.

Men først og fremst går jeg altså i tog for kvinnefrigjøring søndag, fordi jeg mener at den situasjonen det er å være kvinne er en dårligere situasjon enn det er å være mann. Etter toget reiser jeg til Eidsfoss for å snakke mer om struktur og #metoo, voldtekt og Harvey Weinstein-saken. Da skal jeg også forsøke meg på en forklaring på hvorfor vi ikke gjør mer etter #metoo. Et ganske irriterende emne, særlig for kvinnene, både i Paris 1949 og i Tønsberg i 2020.