Jeg har leda et kvinnenettverk og før det, gått i min del 8. mars-tog i Oslo. Jeg har sammen med gode forbundsfeller sittet i forkant av toget og vurdert hvilken parole vi ville gå under, blitt iskald på hender og føtter og drukket varm kakao etter toget. Skulle kvalifisere til rødstrømpe vel! Eller, jeg er vel kanskje mer en grønnstrømpe. Kanskje jeg må ha en sokk i hver farge?

Men.. nå er det vel ikke alle som er helt med? En grønnstrømpe er en feminist som mener at kvinnekamp og klimakamp er uløselig bundet sammen. Kvinner rammes hardest i kriser og har 14(!) ganger større sjanse for å dø når klimakatastrofer rammer. Det finnes også forskning som antyder at bedre likevekt mellom kjønn i politiske organ – altså økning av kvinner – fører til mer effektiv klimapolitikk. (kilde: FN) Altså: Klimakamp er kvinnekamp, og kvinnekamp er klimakamp. To sider av samme sak.

Det var dette stammespråket. Og her måtte man kanskje tilhøre både feministstammen og klimastammen for å være med? I fjor tok jeg på meg å raske sammen en markering på den internasjonale kvinnedagen. Etterpå møttes vi og stifta en forening som har som formål å markere 8. mars i Tønsberg hvert bidige år. Og den gjengen som møtte opp den dagen! Åh det var så sykt fint. Ulike folk. Noen rødstrømper som har vært med siden kvelden før tidenes morgen. Noen som bare veit at de heier på saken, men aldri har engasjert seg aktivt. Folk som ikke er partipolitiske i det hele tatt, men også folk fra seks ulike partier og ungdomspartier. Bredde i erfaring, ståsted og alder. Vi hadde ulike måter å være feminister på – men tross alt et minste felles multiplum.

Jeg tror vi feminister har noe å lære av pride. Det jeg liker med pride er at det er så innmari gøy å være med. Reint estetisk – masse farger og glitter, og at pride både er en fest og en kamp på en og samme tid. Arbeidet med likestilling er en kamp – og all ære til dem som har kjempa før oss. Vi står i takknemlighetsgjeld til dem. Men kan det være en terskel for å komme inn? Dette minste felles multiplum er jo nettopp at vi kjemper mot noe blodig urettferdig. Det er en urettferdighet som helt rettmessig fremkaller utestemme og kampånd. Den i seg sjøl kan sikkert virke litt skremmende på noen, og i tillegg kommer stammespråket.

Språk er makt. Med språket vårt forteller vi at vi hører til i en gruppe, at vi skjønner hvilken form som passer, og vi kan ordene og kjenner historiene bak dem. Vi opplever det alle sammen, hele tiden mer og mindre bevisst. På jobben bruker du sikkert en masse forkortelser. Kanskje stedet der dere tar en kaffe har et navn som åpenbart bare bærer mening for dere som er der. Når du sier «kaffe i svingen» forteller du de andre ikke bare at det skal drikkes kaffe – men at jeg hører til her, og vet hva vannhullet heter. Og når vi sier at vi er i denne gruppa, sier vi implisitt at noen ikke er i den.

Jeg skal fortsette å gjøre en innsats for kvinnesak. Og jeg vil at du som ikke veit hva reservasjonsrett betyr, aldri har hørt om de Beauvoir og syns at parolemøte er et fremmedord skal vite at du er velkommen med på laget. Vi har for mye å kjempe mot og for til at vi har råd til å miste noen på veien. Vi skal kjempe mot voldtektskultur, skjønnhetstyranni, for likelønn, for kvinnehelse, mot en verden designet for menn og for våre søstre i krig, konflikt og krise.

Om du nå ikke kan all statistikken bak disse sakene, eller kan dra et fem minutters spontant foredrag om hver av sakene, så går det bra. Så lenge du er enig i at det er en annen situasjon å være kvinne enn mann, og at det fortsatt må kjempes politisk for kvinner ute i den store verden så vel som hjemme, skal vi ta deg raust imot.