Gå til sidens hovedinnhold

«Ser du på ansiktene, er det ingen som tør å smile»

Artikkelen er over 9 år gammel

Hun har høstet lovord og internasjonalt skryt for sine portretter av et land i full krise. Nå er Ilze Burkovska Jacobsen klar med filmen «Klassebildet – 10 år klokere».

– Dette er vårt første klassebilde, tatt i 1981. Hvis du ser på ansiktene, er det ingen som tør å smile. Det står i sterk kontrast til mine barns klassebilder, der alle elevene sitter og smiler, sier Ilze Burkovska Jacobsen (39).

Filmskaper, regissør og journalist Ilze skyver kaffe latten til side, og blar i bildene på telefonen. På den lille, sorte kommandosentralen ligger mye dokumentasjon, lett tilgjengelige bilder og filmsnutter – hendig for en filmskaper som skal snakke om sine prosjekter.

Skjermen viser 10-åringene i klassen til Ilze der hun vokste opp vest i Latvia. Alvorspregede unger som gikk på skolen mens Sovjet fremdeles holdt sitt jerngrep om de baltiske statene.

Det var en oppvekst preget av den politiske situasjonen.

Artikkelen fortsetter under videoen.

 

Redsel i ryggmargen

– Jeg tilhører en generasjon som vokste opp under den russiske okkupasjon. Vi har mye angst, usikkerhet og redsel i ryggmargen. På skolen kunne vi ikke si det vi mente, kunne ikke snakke om det familien snakket om hjemme. Sa du noe galt kunne du bli straffet. Foreldrene kunne miste jobben og sånne ting, forteller Burkovska Jacobsen.

– For meg sluttet 2. verdenskrig i 1991, det var da den andre okkupasjonsmakten Sovjet trakk seg ut. Etter det har jo tidene forandret seg i Latvia. Med en annen tid følger også en annen identitet, sier hun.

Selv forlot Ilze Burkovska hjemlandet som 18-åring i 1990, på tampen av okkupasjonstiden. Hun grep sjansen til å gå et år på folkehøgskole i Norge, og havnet i Molde.

Nysgjerrighet på «det eksotiske landet med fjellene og fjordene» samt hengivenheten til favorittforfatter Hamsun avgjorde valget.

Hun visste ikke da hun dro at hun aldri skulle komme tilbake for å bo i Latvia. Hun visste heller ikke at hun skulle bo med familie i Tønsberg, eller at hu skulle motta Gullruten og latvisk dokumentarfilmpris for det som skulle bli hennes levevei: film.

Etter folkehøyskolen ble det grunnfag i kristendom og filmkunnskap for student Ilze. På regilinja på høyskolen på Lillehammer traff hun Trond fra Tønsberg. Det ble bryllup, og i dag bor de på Solvang med to barn, og driver selskapet Bivrost Film & TV AS sammen.

Krevende kjærlighet

Ilze lærte seg raskt norsk, og setter stor pris på livet i Norge. Men røttene til hjemlandet er sterke. Det viser flere av filmene hennes, ikke minst prisbelønte «Min Mammas gård».

Debutfilmen var dokumentaren «Klassebildet» fra 2001, som viser livet i Latvia etter frigjøringen fra Sovjet, fortalt gjennom fem av hennes tidligere klassekamerater. Filmen ble svært godt mottatt, ble vist på NRK og fikk internasjonal oppmerksomhet.

– Jeg tror kanskje det var fordi vi fortalte historiene på en menneskelig måte. Ikke så nyhetspreget, men slik at man kommer tettere på personene, uten at det blir privat, sier regissøren.

Ti år, og minst like mange filmprosjekter etter, er Burkovska Jacobsen klar med oppfølgeren til «Klassebildet».

Hun har kalt den «Klassebildet – 10 år klokere». Filmen handler om de samme fem klassekameratene i Latvia. Ti år har gått, og finanskrisen som rammet landet hardt og brutalt for tre år siden preger livene deres.

– Det var sårt og tungt for meg å lage denne filmen fordi den handler om min kjærlighet til et land i stygt fall. Latvia var et av de første landene som ble slått ut av den økonomiske krisen, forteller Ilze.

Halve lønna

Hun fisker fram telefonen igjen, og finner fram et nytt filmklipp.

– Her ser du en av de medvirkende i filmen, som jobber som kulturskolerektor. Hun ønsket seg en karriere som kunstner, drev med keramikk, men det ble for vanskelig. Her forbereder hun seg til et møte, der hun må fortelle 75 av sine ansatte at «i år blir det ingen feriepenger, dessverre. Dessuten reduseres lønna deres med 50 prosent». Det var ingen penger, det var full krise på gang, det var en forferdelig situasjon i hele landet, forteller Burkovska Jacobsen.

Parallellene til andre land i Europa i disse dager er åpenbar.

Burkovska Jacobsens motivasjon for å fortelle disse historiene er en stolthet over menneskene som bor i Latvia.

– Det er stillferdige og iherdige mennesker. Jeg synes de fortjener rollen som sosiale ambassadører for sitt land. Dessuten er Baltikum naboer til Norden, og jeg synes det er viktig at man vet mer om naboene sine. Det er mye kontakt mellom Norge og Latvia, så kunnskap er viktig. Et lite poeng er at Edda Medias produksjon i Vestfold: Tønsbergs Blad og Sandefjords Blad, blir båret rundt til postkassene av mange latviere, påpeker regissøren.

Samler inn til suppe

«Klassebildet – 10 år klokere» er laget med støtte fra NRK, Filminstituttet og EU-midler. Den er allerede vist på TV i Latvia – til gode kritikker.

Dagen før lillejulaften, 22. desember, skal den vises på NRK2, i en dokumentarserie som markerer at det er 20 år siden Sovjets oppløsning.

Men allerede neste lørdag, 26. november, vises filmen i Tønsberg.

– SF Kino på Brygga har vært så snille og gitt meg gratis visningstid. Jeg har invitert masse venner og kjente, men det er også en del ledige plasser hvis noen er interessert, forteller regissøren.

I stedet for premiere med champagne og kanapeer, har Ilze tenkt å sende rundt en tom suppetermos etter filmen, slik at publikum kan putte penger i den. Det som samles inn av «billettpenger» sendes direkte til et suppekjøkken som er bygget opp i hjembyen i Latvia, der det daglig gis et varmt måltid til 150 personer.

Svigers på rulleteksten

Mens regissør Ilze markedsfører sitt nye «Klassebilde», er hun godt i gang med andre prosjekter, blant annet opptakene til del to av serien «Sånn er jeg og sånn er det». Sånn er en filmskapers hverdag.

– Jeg er veldig heldig som har hatt såpass stor produksjon de siste årene. Det betyr ikke at jeg får realisert alle ideene mine, sier Burkovska Jacobsen.

Hun roser samarbeidet med sin ektemann Trond Jacobsen.

– Han er tålmodig og arbeidsom. Jeg hadde nok ikke jobbet som regissør og selvstendig næringsdrivende uten han. Det er han som holder selskapet sammen, håndterer budsjetter og sånt – selv om han egentlig er mer kreativ og leken enn meg. Jeg er traustere, mer bondsk og faktaorientert. Og så håndterer han alt utstyret – der er jeg noldus. Så vi er et bra team. Begge er såpass runde i kantene, og har lært oss å gi og ta både privat og på jobb. Så legger vi lista der vi vet vi klarer å leve med den, sier Burkovska Jacobsen.

– Det hadde forresten ikke gått uten svigerforeldrene mine, som følger opp ungene når vi er ute og reiser. De står alltid på takkelista på rulleteksten. Og så takker jeg gode, gamle Torp, som gir oss lett tilgang til byer både i Europa og her i Norge. Nå er det jo også direkterute til Riga – så jeg kan bare ta flybussen hjem.

Kommentarer til denne saken