Vi bruker feriepengene våre på nye turbukser, jakker og sekker. Noen somre kjøper vi hengekøyer, andre somre holder vi oss til telt. Vi pakker sekken. Termos, Kvikk Lunsj, matpakke og powerbank. Så går vi.

«Wow». Det er kanskje ordet jeg bruker aller mest mens jeg er på tur, utenom setningene «Åh herregud, jeg er sjukt varm» eller «Kan vi ta en vannpause snart, eller?». Så, etter ørten vannpauser og enda flere herreguds, kommer vi oss til toppen. «Wow».

Men her for noen uker siden var jeg i Alpene. Storkar, jeg vet. Uansett, jeg gruet meg litt til å gå på fjelltur, for formen min har vel aldri vært verre. Men venninna mi, som hadde vært der før, sa «nei, slapp av. Det er ikke slitsomt. De jeg dro med forrige gang gikk i Doc Martens og sneakers.» Doc Martens og sneakers på fjelltur?

Jeg skjønte raskt hvorfor, og mens jeg sto stappet inni en taubane sammen med en gjeng turister, lurte jeg på om dette egentlig kunne kalles en fjelltur. Mens de andre tok fire taubaner strake vegen mot toppen, stoppet gjengen min og jeg for hvert stopp. Gikk litt rundt. Så på utsikten. «Wow.»

Ja, for selv om jeg som vidt hadde beveget på meg, ble dette ordet brukt igjen. For det var fint. Men så begynner man å lure: Hvem er egentlig naturen for?

Jeg har alltid tenkt at naturen er for de som greier å gå på fjelltur. At utsikten er belønningen for blemmer på føttene, solbrent hodebunn og svette turklær. Så var jeg i Sveits, og skjønte at der var naturen for dem som hadde nok penger. De som hadde 1000 spenn å bruke per person på å ta en taubane opp til toppen.

Vi snakker ofte om ekskludering i samfunnet vårt. Bygninger som ikke er tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelse. Skoler som kun tar høyde for én måte å lære på. Klær som kun passer noen størrelser. Mangel på representasjon i mediene.

Men naturen er kanskje den som ekskluderer mest av oss alle. For du kommer ikke opp på toppen hvis kroppen ikke funker eller lommeboka er tom. Og man kan synes det er trist – men det er kanskje den mest naturlige ekskluderingen som finnes, og ikke stort man kan gjøre med det.