I en kronikk i Tønsbergs Blad 23. januar tar sykepleier Mildrid Haugrønning Søndbø til orde for en debatt om aktiv dødshjelp. Men hun konkluderer allerede i overskriften: «Aktiv dødshjelp er ikke veien å gå

Søndbø tar utgangspunkt i TBs reportasje om de tre venninnene som bisto – og fulgte sin syke venninne på hennes siste reise – til Dignitas i Sveits for å få hjelp til å dø. (TB 5. desember 2020). Undertegnede er en av disse venninnene. Dette innlegget skal ikke utdype denne spesielle saken. Jeg vil forsøke å nærme meg problematikken om aktiv dødshjelp, eller assistert selvmord som er termen de bruker på Dignitas, på et generelt grunnlag.

Les også

Inger dro til Sveits for å dø: – Jeg følte meg faktisk privilegert som fikk være med. Det er den følelsen jeg er fylt av

Jeg slutter meg til det meste av det Søndbø skriver om at vi som samfunn og som pårørende må gjøre alt vi kan for å tilrettelegge slik at alle kan få en verdig avslutning på livet. Søndbø skriver: «Om vi blir avhengig av hjelp, er det også en del av det å være menneske, og det er ikke uverdig.» Opplest og vedtatt? Ja, kanskje – og kanskje ikke? Verdighet ikke bare er en objektiv størrelse. Vi kan fort bli enige om at vi må ha etiske standarder for hvordan vi møter og behandler våre medmennesker slik at verdigheten ikke blir krenket. Men hvor grensen går for tap av den subjektive opplevelsen av verdighet vil variere fra person til person. Det samme gjelder hvordan vi stiller oss til helt eller delvis å bli avhengig av andres hjelp. Det er det ikke opp til andre å definere. Helse- og sosialarbeideres etiske standarder endrer ikke på det.

Når sykdom, lidelse og håpløshet gjør livet uutholdelig er det selvfølgelig vår oppgave og plikt både som samfunn og som pårørende å gjøre det vi kan for hjelpe og lindre. Men for noen går det en grense for hvor mye behandling, pleie og omsorg de vil motta uten at det går på bekostning av egenverdet. Da teller det mer at de selv får bestemme når nok er nok og derved ta kontroll over eget liv – og død. Slik kan de opprettholde sin verdighet også i møte med døden.

Les også

Anne-May pleiet sin kreftsyke mann: – Jeg håpet at det skulle bli den flotteste julen. Det ble det ikke. Han orket ikke feire med oss

Fra vi er ganske små, lærer vi at vi må ta ansvar for våre egne liv og våre egne valg. Autonomi, selvbestemmelse og brukermedvirkning er også viktige premisser innen helse, – pleie og omsorgsarbeid. Men stillet ansikt til ansikt med døden er det altså ikke opp til hvert enkelt menneske å beslutte når det endelige punktum skal settes. Da trer paternalismen inn. Vi må oppgi vår selvstendighet og overlate til andre å bestemme.

Spørsmålet om å gjøre aktiv dødshjelp til et legalt alternativ reiser selvfølgelig en rekke etiske problemstillinger og dilemmaer. På mange måter kjenner vi dem igjen fra den lange kampen kvinner har ført (og i mange land fortsatt fører) for selvbestemt abort. Hvem som skal bestemme over livets inngang og utgang er komplekst og vanskelig. Men vi må tørre å diskutere det. Før abortloven kom på plass, ble illegale svangerskapsbrudd, ofte med fatale følger og til store økonomiske kostnader, den eneste løsning for kvinner som av ulike grunner ikke så seg i stand til å bære fram et barn. For dødssyke mennesker som ønsker å avslutte livet kan løsningen bli selvmord, eller, hvis du har penger nok, en reise til Dignitas i Sveits. Vi greide å komme fram til en løsning på abortspørsmålet som jeg oppfatter at de fleste slutter opp om. Kanskje kan vi også finne gode løsninger for dem som selv ønsker å gå ut av tiden når sykdom, smerte og plager gjør livet uutholdelig.

I motsetning til Søndbø har jeg ikke konkludert i spørsmålet om vi skal legge til rette for aktiv dødshjelp her til lands. Men jeg ønsker meg en offentlig utredning som kan belyse alle sider ved dette spørsmålet, slik at vi kan få en kunnskapsbasert debatt.