Gå til sidens hovedinnhold

For oss som har hjemmekontor ved spisebordet, mens familien sitter i stua og ser på

Koronaen traff meg på alle mulige måter. Nå er jeg i ett med koronaen.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter åtte måneder i fødselspermisjon spør jeg meg selv hvor all tiden ble av. Da permisjonen startet i begynnelsen av juli, føltes mars så fjernt ut. Men nå er vi snart i april og jeg har hatt en glidende overgang over til jobblivet igjen. For korona har lagt seg som en sky over livene våre. Vi lever og ånder for og rundt korona. Det er vel ikke bare jeg som kjenner på at hverdag og jobb nå flyter over i hverandre som en smørje?

Det er like før jeg oppretter støttegruppa "For oss som har hjemmekontor ved spisebordet, mens familien sitter i stua og ser på" på Facebook. Ja, for sånn føltes det altså å være i jobb igjen. Faren koser seg i pappapermisjon, men den lille åtte måneder gamle babyen vår er fortsatt veldig glad i å ammes hver andre time. Han har de største øynene rett mot målet - matfatet som alltid sitter pent i spisestua.

Nevnte jeg at jeg opererte høyrehånda i forrige uke? Jeg pådro meg nemlig karpaltunnelsyndrom under fødselspermisjonen. Da fikk jeg nemlig strikkedilla og strikket på meg et syndrom, av alle ting. Ikke å anbefale - syndromet altså, for strikking som 25-åring er bare toppers det.

Per nå er jeg altså redusert til "fungerende melkemaskin ved tilretteleggelse". For med en snerten bandasje på armen (som må holdes over hjertehøyde i altfor mange dager) trenger jeg altså hjelp til å legge babyen oppå ammeputa for å gi han mat.

Så sånn går dagene. Permisjonslivet, jobblivet og en liten sykemelding attpåtil, men likevel føles dagene helt like ut. For vi sitter her ennå, inne i huset vårt mens solen skinner på utsiden og dagene flyr forbi. Og mens jeg skriver dette nå, merker jeg faktisk at jeg kan taste på tastaturet med tre av fingrene på den "syke" hånda, som nettopp ville være med på leken igjen. Artige greier dette her med livet, og sånn. Jeg skal bare unngå å nevne at hånden føles litt bedre til samboeren, for jeg må innrømme at det er deilig å få servert alle måltider om dagen.

Jeg skulle med andre ord ønske at det var litt strammere grenser mellom de ulike fasene i livet, som jeg har gått gjennom i det siste. Selv om vi fikk til noen flotte barseltreff under barselspermisjonen, skulle jeg gjerne slått meg oss løs på kafé og trilleturer hver dag. Men av en eller annen grunn var fødselen og nyfødtlivet en god unnskyldning til å endelig få slappe av litt.

Og når jeg først kom over i jobblivet, skulle jeg så inderlig ønske at den var i et jobblokale, med artige kolleger og lunsj i kafeteriaen som før. Og når jeg først skulle bli sykemeldt, ja da hadde det vært deilig å tatt inn på hotell helt alene.

Men sånn er det altså ikke. På jobb ligger jeg på sofaen i joggebuksa og skriver til hendene sovner (der kom altså operasjonen i forrige uke inn), i barselpermisjonen var jeg mye mindre sosial enn hva man ser for seg og under sykemeldingen fikk jeg aldri helt ro der heller. Og innimellom alt dette skal jeg jo også skrive masteroppgaven min, den har jeg forsåvidt ikke sett noe til på flere uker. Whoops!

Men jeg har jo ikke tid. Jeg har ikke tid til å leve et A4 liv. Og takk korona for det - for det livet jeg lever nå kommer jeg til å snakke om med barnebarna mine den gang de kommer.

Kommentarer til denne saken