I dag skal jeg gå langt ut av komfortsonen min. Jeg skal være mer privat enn jeg i utgangspunktet er beredt til å være, og gjerne også mer privat enn jeg burde. Håpet er at det kan være et bidrag i den viktigste diskusjonen av alle.

Etter en traumatisk hendelse for flere år tilbake har jeg med ujevne mellomrom fått oppfølging hos psykologer i perioder.

Gjennom prøving, feiling og enkelte svært tunge perioder har jeg funnet en formel som fungerer for meg. Formelen er å gjøre forebyggende tiltak – som å be om hjelp – før den eventuelle knekken kommer.

Det er derfor jeg nå sitter med fire A4-ark foran meg, som jeg i dag har fått av min fastlege.

På arkene står flere titalls navn, en oversikt over alle psykologene i området med såkalt refusjonsavtale.

Det neste som nå skal skje, er at jeg skal ringe meg gjennom denne lista for å få oversikt over ventetid. Den med kortest ventetid må jeg så be min fastlege om å henvise meg til. Det er den raskeste måten å få hjelp på, mener fastlegen min. Jeg tror ham.

Det høres enkelt nok ut, tenker du kanskje. Og ja, du har isolert sett rett. For min del.

Jeg er en høytfungerende person med lang erfaring i mestring av slike plager, et stort nettverk rundt meg og en jobb som nødvendigvis kurerer ethvert tilløp til telefonskrekk. Men det er langt ifra alle som har det utgangspunktet.

Skal du søke preventiv hjelp – behandling over en lengre periode med noen som er spesialisert innen din typen utfordringer – er denne ringerunden fort din eneste mulighet. Flere henvisninger blir dessuten blankt avslått.

Sitter du nedsnødd i angst i en kjellerleilighet, kan jeg love deg at terskelen for å ta denne ringerunden blir umulig høy. Terskelen for å sitte i telefonkø til et fastlegekontor i tjue minutter er trolig alene for høy.

Les også

«Jeg skulle jo ikke bry deg med dette»

La oss ta et annet eksempel.

Mange av dem det til slutt går ordentlig galt med, er tilsynelatende velfungerende unge menn som aldri har vist tegn på psykiske plager, og heller ikke har noe historikk som tilsier det. Det er trolig langt vanligere enn du tror.

Skulle man mot formodning oppsøke hjelp i tide, dukker det opp et nytt sett utfordringer.

Hvis du hele veien har bagatellisert negative tanker overfor deg selv, og aldri åpnet deg overfor noen, kan terskelen fort stoppe forsøket i fødselen i det fastlegekontoret svarer «ja, da er faktisk første ledige time om to måneder».

Det finnes akuttilbud for dem som er på randen til sammenbrudd eller vurderer å ta sitt eget liv. Men det holder ikke. Det ville aldri holdt i noen annen del av vårt helsevesen.

Se for deg at du oppdager en stor, svart og misformet føflekk under foten. Du går til legen med en gang. Legen skjærer den av og sender den til analyse, om ikke annet for å forebygge kreftspredning.

Se så for deg at det eneste reelle tilbudet for å få hjelp inntraff når kreften hadde spredd seg til spiserøret, hovnet opp alle lymfene dine og tatt over lungene.

Ja, det eksisterer lavterskeltilbud satt opp av kommunen. Det er prisverdig, men det er ikke i nærheten av å kunne erstatte målrettet behandling.

Enkelte av oss er heldige nok til å være dekket av bedriftshelsetjeneste, helseforsikring eller arbeidsgiver. Ellers kan man alltids betale for privatpsykolog. Så langt jeg har sett koster det typisk 2.000 kroner for en dobbelttime.

Det å få hjelp fordrer derfor at du er frisk nok, har forutsetningene til å selv oppsøke det, og at du enten har god nok råd, eller god nok tid.

Det snakkes mye om åpenhet rundt psykisk sykdom, som i ytterste konsekvens kan ende i selvmord. Dette er viktig, ikke minst for å bygge ned stigma rundt det å be om hjelp før det er for sent.

Men da må det finnes et apparat som kan ta folk imot.

Til sammenligning får færre alvorlig hjertesykdommer nå enn tidligere. Dette skyldes ikke åpenhet rundt hjerteinfarkt, men ifølge FHI snarere forebyggende behandling, og at det finnes et fungerende apparat for dette.

LES OGSÅ: Hjelp til selvhjelp

Et sånt apparat koster penger, og krever fokus så vel som politisk vilje og prioritering. Vi har ikke et sånt apparat i dag.

For å runde av gir jeg stafettpinnen videre til rikssynser Egon Holstad i avisa iTromsø. Han har som så ofte tidligere levert en kruttsterk kommentar om tematikken.

«Hadde vi vist om så bare på halvparten så mye omsorg som det de gjør på samferdsel, på selvmord, ville nok kravene kommet om investering av psykologiske og psykiatriske midtdelere i livene til dem som sliter vært unisont».

Hele kommentaren kan leses her (ekstern lenke, iTromsø).

Les også

Du er ikke alene. Det er hjelp å få