Mange studenter jukset til eksamen, skrev jeg for noen uker siden – og selv de flinkeste forskerne kan finne på å jukse.

Nå skal jeg gå motsatt vei: Selv dyr jukser.

Det å jukse synes å være et universelt fenomen. Hvorfor?

Motivet bak juks er å skaffe seg selv en fordel – og dermed øke sjansene for at nettopp dine gener lever videre.

Men skal du bryte regler, må det finnes regler. Det er derfor det er flest svindlere blant intelligente, sosialt organiserte dyr. Men som vi skal se, det er slett ikke alltid slik.

Vi skal imidlertid starte med de klokeste og mest sosiale. Ulv lever i flokker, organisert som et hierarki. Slett ikke alle har tilgang til de viktigste godene, som nok mat, de beste hiene og muligheten til å få barn - men alle skal likevel bidra. De er en sammensveiset flokk der alle gjør det som skal til.

Historier som den følgende godt dokumentert: En ulveflokk jakter en elg. En elg er en formidabel motstander. Den kan spidde deg med geviret, knuse deg med sparkene sine. Ti ulver går sammen om oppgaven, jager elgen gjennom vinterskogen, nærmer seg byttet, som stadig mer aggressivt og desperat stanger og sparker med dødelig kraft. Ulvene lever farlig, men de er også desperate – de er utsultet, med enda flere munner å mette der hjemme. Og de kan ikke få mat, før de har utsatt seg selv for livsfare. De må helt inn på elgen – inn mellom de sylskarpe taggene og hamrende klovene – hoppe opp, bite hardt og presist.

Blodet spruter, skinnet flerres, og hvis de er modige og dyktige nok, klarer de det – elgen er nede. Flokken overlever.

Det jegerne ikke la merke til i kampens hete, var at en av dem jukset. Han bare lot som om han jaktet. Han reiste bust, knurret og flekket tenner, gjorde det ene utfallet etter det andre, så forferdelig sint og engasjert ut – men sørget for å holde seg utenfor elgens rekkevidde, utsatte seg aldri for fare. Men han får likevel dele æren – og maten etterpå.

Sosialt liv er et spill om å gi og ta. Hvis alle følger reglene går det greit. Litt slingringsmonn finnes dog, og en og annen unnasluntrer kan en ulveflokk alltids leve med. Men blir det for mange av dem, har den et problem. Hvem skal da felle elgen? Det er derfor justisen må håndheves – hvis jukset altså oppdages.

Dette likner på slik vi mennesker praktiserer forbrytelse og straff.

Smålaksen jukser

Men, som jeg sa over: Juks finnes selv blant de mest primitive skapninger. Naturen har i hvert fall utviklet mange former for adferd som likner.

En stor kraftig hannlaks vil for eksempel forsøke å skjerme hunnene fra andre hanner. Noen små hanner klarer likevel å lure seg forbi vaktholdet, ved å late som om de er hunner – de får kroppsform og farger som en – men kan altså fremdeles pare seg som en hann. Hvilket de også gjør, når de har sneket seg forbi. Det finnes videre tosomme dyr og fugler som er utro mot partnerne sine, og det finnes fugler som stjeler hverandres reir og reirmateriale. Det finnes til og med fugler som later som om de er skadet eller syke, og dermed lurer familien til å gi dem mat. Og så har vi gjøken …

Dette likner mindre på det vi mennesker anser som juks, kanskje fordi det er naturen som har formet dyrene til å opptre på denne måten. Juks, slik vi bruker ordet, krever bevissthet om at det du gjør egentlig ikke er lov – noe som kan straffes dersom det oppdages. Det jeg nettopp nevnte er dermed ikke juks. Vi kaller det heller for evolusjonære strategier.

Men hva skal vi i så fall si om bakteriene? Jeg påstår ikke at det er bevissthet involvert i det følgende, men av og til opptrer naturen som om den er bevisst.

Bakterier gror ofte i en tynn film på en overflate. De kan gjenkjenne sine nærmeste slektninger ved hjelp av molekyler på overflaten – de merker at den som gror ved siden av har samme DNA som dem selv, de er nær familie. Nær familie holder sammen mot verden. Slik er naturen.

Men tilbake til bakteriene. De må ofte konkurrere om plassen og maten med andre typer bakterier. For å lykkes, må slektninger samarbeide.

Og da kommer det utrolige: Hvis bakteriene merker at noen av dem jukser – at de ikke gjør sitt for å holde på territoriet – da slutter de andre å samarbeide med dem, og juksemakerne er overlatt til seg selv – med sterkt reduserte sjanser for å overleve.

Bakterier jukser

Forskerne har til og med sett at bakterier slår seg sammen med «fienden» - altså konkurrerende bakterier – for å fryse ut jukserne.

Men som med fisk og gjøk – vi må ikke menneskeliggjøre. Dette handler ikke om bevissthet – det handler evolusjon. Naturen har utviklet den levemåten som gir mest avkom.

Og så leter den selvsamme natur stadig etter nye måter å øke avkastningen på – og for oss fremstår dette som «juks».