– Det er litt rart, men det er også litt fint.
Det er ordene til gårdsjenta fra Fon, Ingvill Mikkelsen Ringen. For ett og et halvt år siden flyttet hun hjemmefra for første gang. Det var både litt skummelt og litt spennende.
Det nyoppførte borettslaget bak Revetal sentrum er splitter nytt, men det var ingen selvfølge at det skulle bli en realitet.
Selvstendig boligeier
Med kompetansebrev i kokkefaget, nyinnkjøpt bil og smittende humør går Ingvill Mikkelsen Ringen sakte, men sikkert bortover gangen i borettslaget i Re. Hun har gledet seg til å vise fram huset sitt, og det med god grunn.
Hva er «Huset mitt»
Boligtunet på Revetal er et foreldrestyrt borettslag som eies av 10 ungdommer med ulike funksjonsnedsettelser og behov.
- Prosjektet startet rundt et spisebord i Våle mars 2014.
- Foreldrene hadde alle barn som gikk på den forsterkede avdelingen «Basen» på Kirkevoll skole.
- Boligtunet startet på bakgrunn av en felles bekymring: Hvordan barna ville få det når de en gang skulle flytte hjemmefra.
- Tønsberg og gamle Re kommune har bistått med kompetanse.
- «Huset mitt» var innflytningsklart i romjulen 2020.
- Ungdommene som bor og eier hver sin leilighet er personer som har fått uføretrygd f.o.m. fylte 18 år.
- Borettslaget består av 10 leiligheter: 8 av leilighetene er 55 m² To er på 65 m² Bygget er i en etasje, og det er utformet slik at det ligger rundt fellesareal og hovedinngang.
Hun kjenner de fleste, og prater med alle som smyger seg forbi. Noen er veldig nysgjerrig på hva som foregår, mens andre går i motsatt retning når de ser kameraet som henger rundt halsen. Men ikke Ingvill, hun smiler fra øre til øre og viser tommel opp hver gang linsa beveger seg i hennes retning.
SE BILDESERIEN:
Hverdagen har inntatt borettslaget «Huset mitt» – se bildene
– Her er fellesrommet, sier Ingvill, og holder venstre hånden til siden for å vise.
Hun har tydeligvis en yndlingsplass, for rett som det er sitter hun i den gule lenestolen og pekefingeren fyker opp.
– Vi liker å synge karaoke, sier hun, mens hun peker bort på spiller med en mikrofon liggende på toppen.
Det går som regel i Kaptein Sabeltannsanger, og hvis det var opptil Ingvill hadde hun sunget døgnet rundt. Hun elsker å synge.
Livsmestring
Ingvill er god til å organisere. Hun har derfor blitt tildelt flere oppgaver siden hun flyttet inn. Hun skriver opp måltider på tavla, og noterer etter husmøter. I tillegg passer hun på at karaokemaskinen blir flittig brukt, og at syngingen foregår etter tur og orden.
Når hun ikke synger sitter hun på hesteryggen, eller tar lange svømmetak i bassenget bortenfor ungdomsskolen.
Har hun fri fra jobben på Smiløkka på Vear eller har en hjemmedag liker hun å slappe av. Gjerne på sofaen i sin egen leilighet, som har utsikt mot de vidstrakte jordene på baksiden av borettslaget.
Men denne jenta liker også en god fest, og det er 17. mai som henger høyest av alle festdager, som blir arrangert på huset. Neste ut er Halloween, men hun er ikke helt sikker på hva hun skal ha på seg ennå.
Les mer om prosessen her:
I fem år har Inger og de andre foreldrene jobbet for at barna deres skal få egen bolig. Denne uka kom gledestårene: – Nå skjer det!
Fra prosjekt til virkelighet
Ved Ingvills side står Inger Christensen, som mor og foreldregruppas primus moter føler hun på en lettelse nå som prosjektet er endelig og beboerne har flyttet inn.
– Nå kjennes det bare bra. Hadde du spurt meg for ett år siden, da de hadde bodd her ett år, så ville jeg nok jeg sagt at det var litt rart. Det handler jo om flere ting, sier Christensen.
Da sønnen flyttet hjemmefra satt hun alene tilbake. Begge døtrene hadde flyttet ut med et par års mellomrom, og nå flyttet også Jon.
Hverdagen gikk inn i en tilvenningsperiode. Men stillheten var verken øredøvende eller overveldende. Den har blitt et bevis på hardt og dedikert arbeid over flere år.
I over 12 år har det bare vært henne og sønnen Jon. De har moret seg med pizzalaging, reiser til utlandet og han har spilt Kaptein Sabeltann så det har ljomet i husveggene.
– Det ble mer og mer virkelig for hver dag som kom. Den dagen Jon virkelig hadde flyttet, så var det helt stille i huset. Men det tror jeg alle familiene har brukt tid på, at barna faktisk har flyttet.
– Nå er det en realitet.
LES OGSÅ: Henrik (46) tok et humoristisk grep da han ble sykemeldt: – Jeg holdt på å gå av hengslene
Aldri i tvil
Det er ingen tvil om at seier smaker godt. Det var nemlig ikke et alternativ å tape, men det lå heller ikke kortene. Dette skulle foreldrene klare, for bekymringene over hva som skulle skje med barna etter fylte 18 år var roten til mye uro og usikkerhet.
Hva skjer når barna er 18 år, og hvor skal de bo? Kommer de bli ensomme kasteballer i et altfor stort velferdssystem?
Spørsmålene var endeløse, men en ettermiddag i mars 2014 skulle endre alt. Rundt et spisebord i Våle fant foreldrene hverandre og med en felles bekymring startet arbeidet med boligtunet.
Det ble et sterkt øyeblikk da foreldregruppa fikk grønt lys fra politikerne i 2019, og da tomta og anbudet ble godkjent. Men de sene kveldene og haugen av utfordringer ligger fremdeles friskt i minnet.
– Vi har stått på sånn i helsike, og vi har holdt ut lenge.
Likevel holder Inger Christensen seg for god til å bruke alle superlativene hun har til rådighet.
– Jeg er så stolt, sier hun enkelt, i frykt for å ikke virke for blærete.
Hun gir fra seg en smittende latter. Øynene myser i det solskinnet titter over husveggen, mens hun sitter på benken utenfor hovedinngangen.
– Jeg tror aldri jeg har tvilt på at vi ikke skulle få det til. Det var ikke et alternativ og ikke få det til. Hva skulle det vært på en måte? Det er litt av den holdningen jeg har til veldig mange ting.
Christensen fortsetter:
– Det har jeg hatt gjennom hele Jons liv, etter hvert som jeg skjønte hva det gikk ut på. Det er ikke et annet alternativ enn vi må. Fra å lære å gå, lære å snakke, dra opp glidelåsen selv, sette på setebelte selv – det lærer man jo. Det er bare et spørsmål hvor lenge man holder på. Litt sånn er dette også, men det er klart vi har kjempet.
Hverdagen tralter av gårde
– Nå begynner det å bli hverdag og tralt, sier Christensen, idet Tønsbergs Blad skal forlate boligtunet.
I mellomtiden kommer en av beboerne syngende ut av hovedinngangen. Det er Olivia, beboeren som skal ha æren for navnet «Huset mitt».
Hun har tydeligvis bestemt seg for å kaste søppel. Med en pose i hver hånd og bodnøkkelen rundt halsen synger hun for full hals, gående over parkeringsplassen. Avisens reporter prøver å be om et bilde, men blir overdøvet av «Pinky» fra Kaptein Sabeltann. Det er fåfengt. Olivia er tydelig fokusert.
Ingvill må også rase av gårde til svømmehallen. Hun vinker idet hun smetter inn hovedinngangen til borettslaget, som er et helt vanlig borettslag, men likevel helt unikt.
Da nok var nok måtte Inger (63) finne på noe helt nytt å gjøre: – Dette er veldig nerdete og veldig moro
