I denne forstand har menneskene alltid vært fremoverlente, ved at vi ønsker å skape store imponerende bygninger som alle kan se. Store bygninger er fylt med tung symbolikk. De kan for eksempel vise rikdom og makt, de viser at mennesker står over natur, de kan også vise at det er forskjell på folk. Ja, de store bygningene kan absolutt vise fremoverlenthet hos mennesker som klarer å få gjennomslag for å bygge stort midt i hjertet av byen vår.

De fleste som beslutter at det skal bygges store bygninger på små steder, bor ikke på de små stedene selv, men kan kjøre forbi, eller ta en tur innom når det passer. Midt i byen vår bor det familier med små og større barn, det bor studenter og gamle folk, noen fremoverlente, de feste vanlige folk som bruker byen som sin hage. Hvem vil ha en bygning på mange etasjer i sin hage?

De fleste mennesker som daglig lever med og rundt bygningene, er mennesker med begrenset makt og evne til å beslutte store inngripende endringer der de lever og bor. Bygninger i byen bør utelukkende bygges med tanke på menneskene som skal ta dem i bruk, og som lever rundt dem og med dem. Miljøet vi lever i preger oss, hver dag, særlig når vi er små.

LES OGSÅ: Jeg er stolt over at Tønsberg-politikerne er fremoverlente

Livskvalitet inn i prosjektene

Som sagt har jeg tenkt litt på ordet fremoverlent. Hva er det egentlig å være fremoverlent i dag, sett i sammenheng med by- og samfunnsutvikling? Er det å fortsette å tenke store størrelser, tenke menneske over natur, tenke store mennesker over mindre mennesker, eller må vi lene oss litt annerledes inn i fremtiden? Livskvalitet er et ord som rommer mange aspekter ved et menneskes liv. Hvis vi tar livskvalitet inn i alle vurderinger av større byggeprosjekter i byen, vil vi kanskje måtte være fremoverlente på en annen måte enn i høyde og bredde.

Fremoverlent er et fint ord, men kanskje på tide å bevisstgjøre oss om hva vi legger i nettopp det, når vi planlegger for fremtiden i byen vår.