I Tønsberg har vi mange friskoler. Elihu, Bjerkely og Granly er kristne friskoler, mens Tønsberg Montessori er godkjent på et alternativt pedagogisk grunnlag. I tillegg har vi Wang Toppidrett som er godkjent som toppidrettsgymnas, og Wang Ung, som er en friskole godkjent som profilskole.

Alle disse friskolene har det til felles at de bidrar til mangfold i skoletilbudet og gir innbyggerne i Tønsberg økt valgfrihet. Men de har også noe annet til felles. Alle friskolene er godkjent etter friskoleloven, og alle er 85 prosent offentlig finansiert. På den måten kan foreldrebetalingen holdes lav, slik at tilbudet kan være tilgjengelig for de fleste. Ingen av dem er kommersielle, og de er underlagt et utbytteforbud, som håndveves strengt. Det er også lagt tydelige begrensninger på hvor mye friskolene kan kreve i foreldrebetaling for en skoleplass.

I tillegg er friskolene godkjent etter en formålsstyrt lov. Det innebærer at en friskole bare kan bli godkjent dersom den skiller seg tydelig fra det offentlige skoletilbudet og utgjør et reelt, innholdsmessig alternativ til den offentlige skolen. Dermed bidrar også mange av friskolene til å oppfylle Norges forpliktelser i forhold til internasjonale konvensjoner, som slår fast at foreldre har rett til å velge en annen skole enn den offentlige skolen for sine barn, og at man skal kunne velge skole i tråd med egen religiøs, moralsk og filosofisk overbevisning.

Men, i Norge har vi også privatskoler. Dette er noe helt annet enn friskoler. Privatskolene blir ikke godkjent etter friskoleloven, men etter opplæringsloven. Det stilles ingen krav om at de innholdsmessig må skille seg fra den offentlige skolen. De er ikke offentlig finansiert, og foreldrene tar hele regningen for barnas skoleplass. Disse skolene kan drives kommersielt, og de er ikke underlagt noe utbytteforbud. Ved Oslo International School, som er én slik privatskole, koster en skoleplass 229.000 kroner per år. Det sier seg selv at slike skoler henvender seg til en relativt smal målgruppe. Det er slike skoler som ofte blir omtalt som eliteskoler.

Det er altså store forskjeller på privatskoler og friskoler. Derfor er det fornuftig å ha et lovverk som også i ord og språk skiller mellom de to skoleslagene. Det var bakgrunnen for at Bondevik 2-regjeringen endret navnet på loven fra «privatskoleloven» til «friskoleloven» i 2003. Da de rødgrønne overtok regjeringskontorene i 2005, endret de navnet tilbake til «privatskoleloven». Da Solberg-regjeringen tiltrådte i 2013, ble navnet igjen endret til «friskoleloven» – og nå vil altså Støre igjen endre navnet tilbake til «privatskoleloven».

De rødgrønne partiene har blitt enige om at friskolepolitikken skal strammes inn. Loven skal få et navn som ikke gjør forskjell på friskoler og privatskoler. KrF vil sikre friskolene levelige rammer også i fremtiden, og mener loven bør ha et navn som underbygger at en friskole er noe annet enn en privatskole.