Flere fylkeskommuner står nå foran et viktig valg – skal de bryte opp og gå tilbake til de fylkene som var der før regionreformen? Selv har jeg fulgt diskusjonen tett, først som sekretær for Distriktskommisjonen, som opprinnelig fremmet forslaget om større fylkeskommuner. Kommisjonen besto blant annet av sentrale representanter for de åtte partiene på Stortinget og partene i arbeidslivet. Senere har jeg fulgt utviklingen på nært hold som mangeårig leder i Vestfold fylkeskommune.

Hensikten med regionreformen var først og fremst å flytte makt fra Stortinget og nedover til fylkeskommuner og kommuner, altså nærmere innbyggerne. Vi lever i et stort og langstrakt land, der utfordringene varierer betydelig fra område til område. Likevel er Norge et av de mest sentralstyrte landene i Europa, noe som har gjort det vanskelig å tilpasse politikken til forholdene i den enkelte region. Ved å slå sammen kommuner og fylker ville Stortinget legge til rette for å flytte makt nedover.

Har det gått som Stortinget ønsket? Ja, noen grep er tatt. I de nye fylkeskommunene styres nå utbygging og drift av fylkesveiene av egne fagfolk, etter at Statens vegvesen ble delt opp. Ellers er det begrenset hva fylkeskommunene har fått av nye oppgaver fra staten. Det samme gjelder for kommunene. Den statlige administrasjonen har vist liten vilje til å gi fra seg makt. I stedet har departementer, direktorater og statsorganer fortsatt å vokse også etter regionreformen. Men det er ikke for sent – våre nye store fylkeskommuner er rustet for å påta seg større oppgaver, hvis Regjering og Storting vil.

I Vestfold ønsker nå et flertall av ordførerne å splitte opp Telemark og Vestfold fylkeskommune. I tillegg vil de etablere et forsøk der fylkeskommunen avvikles og de fylkeskommunale oppgavene overføres til kommunene. Dette begrunnes med at kommunene etter sammenslåing er blitt store nok til å ivareta flere oppgaver, og at makt da vil flyttes enda nærmere velgerne. Dette høres besnærende ut. Men hva er realiteten?

Realiteten er at noen oppgaver da vil bli hentet tilbake til staten, og med det komme lenger fra innbyggerne. Samtidig vil kommunene bli sittende med nye oppgaver, hvor de må samarbeide tett med andre kommuner. Dette har Vestfold-kommunene prøvd i flere varianter gjennom flere år, uten at resultatene har vært særlig overbevisende. Hvorfor? Jo, fordi frivillig samarbeid aldri kommer lenger enn det partene kan enes om, og at noen parter alltid vil komme dårligere ut enn andre. Så hvordan Vestfold-kommunene skal kunne sitte med ansvaret for gjennomgående fylkesveier, videregående skoler med arbeidsdeling, fritt skolevalg osv, er vanskelig å forstå. Det er ikke uten grunn at Norge med sine tre forvaltningsnivåer er vi på linje med de fleste land vi liker å sammenlikne oss med, og at de større landene i Europa gjerne har fire nivåer.

Hvorfor ønsker Vestfold-kommuner da å bli kvitt fylkeskommunen? Vi har hatt en fornuftig arbeidsdeling og et godt samarbeid også her i fylket. Kanskje med unntak av arealpolitikken. Er det noe kommunene misliker, så er det fylkeskommunale innsigelser i arealsaker. Det er naturlig, siden vettet er likelig fordelt og ingen liker å bli overprøvd. Likevel er det her det er størst grunn til bekymring. I en tid da store utfordringer som klima og miljø må tillegges stadig større vekt, har det vist seg lite fremtidsrettet å overlate mer arealansvar til kommunene. Dette fordi kommunene, som er i sterk konkurranse med hverandre om vekst og skattepenger, vanskelig kan være mer restriktive enn nabokommunene. Ønsket om å være ja-kommune vil derfor ha en tendens til å overdøve hensynet til de større og mer langsiktige utfordringene. Dette ser vi blant annet i strandsonen, der flertallet av byggesøknadene i årevis har blitt innvilget etter dispensasjon.