Du skulle rett og slett tatt og skamma deg litt. Ja, altså, “litt” er ganske viktig her. Forresten, la oss bare begynne med å rydde av banen hva dette ikke handler om.

Folk skammer seg jo egentlig alt for mye. Og skam kan være usunt og skadelig. Folk skammer seg for mye, men kanskje også for helt feil ting. Ting du ikke trenger å skamme deg for da - er for eksempel hvem du forelsker deg i eller føler deg som.

Du trenger ikke skamme deg for at du bruker hijab, har mensen, en talefeil eller dysleksi. Du trenger ikke skamme deg for at du blir slått eller for at du ble voldtatt. Alt dette skammer vi oss over og det er jo helt krise. Dette er skammen vi vil bli kvitt. Men i dag skal vi snakke om den skammen vi burde føle litt mer på.

Skam er en følelse av vanære, men som også kan virke siviliserende og regulerende. Med andre ord, skam sørger for at vi oppfører oss pent. Også bommer vi noen ganger og så kan vi kanskje møtes med en litt ubehagelig stemning, fravær av smil eller direkte tilbakemeldinger, så føler vi litt på skam og justerer adferden til neste gang. Eller? Har vi liksom bestemt oss for å slutte med det? Jeg syns det er en slags tendens.

Vi har vel alle fått med oss den siste ukas økende motstand mot hetsen mot folkevalgte. Det er snakk om grov sjikane både rasistisk, seksuelt lada og kvinnefiendtlig. Og hvordan blir dette møtt? Jo! Med “er du krenka eller?!” Mange har tatt til motmæle mot den massive rasjonaliseringen og normaliseringen av hetsen mot folkevalgte som florerer.

Når vi ber om at vi i det offentlige ordskiftet ikke bli kalt “Fittetryne” eller det ganske så delikate “jeg håper du blir voldtatt” så har mange svart at “med så ekstrem politikk så...” eller “korrupte politikere må regne med...”. Dette er partnermishandlerens eldste sang. “Jeg slår deg bare fordi du provoserer meg.” Men i denne debatten har hetserne og hetsernes arme av forsvarere supplert med at “du må ikke ta deg sånn nær av at jeg slår.”

Vi spoler enda litt tilbake til russepappa som gikk ut i mediene og svarte på vegne av sin sønn at folk måtte slutte å føle seg krenka og at “ned på kne før jeg slår deg ned” og annen bagatellisering av voldtekt virkelig ikke er noe å la seg krenke over. I stedet for å møte kritikken med et saklig forsvar for usmakelig russemusikk svares kritikken opp med å vende oppmerksomheten mot kritikern. ”Hvorfor er du så overfølsom? Du overreagerer”. Vi vil helst ikke diskutere det vi gjorde og substansen i det, men snu kritikken 180 grader rundt og peke på den som gav oss den ubehagelige følelsen av å ha gjort noe galt.

Andre litt mindre grove eksempler finner vi i klimadebatten. “Skal vi liksom føle kjøttskam nå eller?!”. Eller så er det “flyskam”. Skal jeg liksom måtte skamme meg for å fly til syden to ganger i året og nå? Og for å kjøre bil og for å velte meg i klær sydd av slaver?! Eh, ja kanskje du skal det da. Jeg har en litt uggen følelse av at vi tror at livet bare skal være sånn at det aldri føles ubehagelig.

Nå endrer kanskje samfunnet seg litt da, også blir det sånn at vi opparbeider en bevissthet knytta til forbruket vårt og at når vi gjør det vi vanligvis gjør så kjenner vi på en følelse av vanære over at vi har gjort noe som vi kanskje ikke burde gjort. Javisst er det ubehagelig. Men det går også bra, du skal få en dag i mårra.

Jeg skjønner jo at det er hakket hvassere å ta innover seg at man har hetset noen, enn det er å erkjenne at jo, jeg kunne kanskje spise litt mindre kjøtt. Poenget er at vi må i alle fall ikke gjøre det til et helt vanlig svar på all kritikk at det er en slags rettighet å slippe å skamme seg, når det kanskje kunne være en hensiktsmessig regulerende følelse som faktisk gjør oss til en sivilisasjon. Hvis vi kunne blitt litt flinkere til å si, shit dette ble dumt, sorry, så syns jeg vi også kunne bli enige om å være litt rause med de som er modige nok til å ta litt kritikk.