Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
Det er i utgangspunktet fint å vandre rundt nå i førjulstiden: lukter fra julemarkeder, imponerende lysdekorasjoner og gater fulle av blide folk med gaver under armen.
Problemet er bare at det er helt umulig å komme seg gjennom disse gatene på en effektiv måte.
Det er nemlig én gruppe mennesker som har som jobb å forsinke julehandelen. Og det virker som det blir stadig flere av dem.
Evianne (36) må trolig flytte fra strømregningen: – Jeg har ikke brukt vaskemaskinen siden oktober
BI-student med strømtilbud
Gateververne kommer i hovedsak i to typer. Den første er selgeren. Med sleskt smil og overentusiastisk stemmeleie kommer han hoppende ut bak standen sin og barrikaderer veien videre.
Den midlertidig ansatte BI-studenten som ikke har snøring på verken strøm eller telefon, prøver med svært lite overbevisende argumenter å verve deg som strøm- eller telefonkunde.
Mens du banner innvendig over at du ikke så standen og gikk i en stor og sikker bue rundt, får du et klapp på ryggen og «et personlig skreddersydd tilbud».
Her lusker luringen rundt i nabolaget til Øystein: – Det virket som den var målbevisst
Men du har heldigvis lært fra tidligere traumer, og du vet at du må si at du nettopp har endret til akkurat den leverandøren han forsøker å selge deg. De gangene det heller ikke funker, må du til slutt bruke «jeg skal flytte til utlandet permanent»-kortet. Da begynner den provisjon-avhengige sleiken å flakke med blikket i søk etter et nytt offer.
I fluktens lykkerus undrer du deg nok en gang over hvordan i alle dager de kan få lov til å stå der hver dag, når selvsagt ingen, noensinne, noen gang, noe sted i verden har kjøpt nytt strøm- eller telefonabonnement fra en mann på stand.
Skammens lasso
Den andre typen er enda vanskeligere å oppdage før det er for sent. Den frivillige organisasjonsververen har også et annet kort i ermet som gjør henne mye farligere enn selgeren.
Med retoriske samvittighetsspørsmål som «Skulle du ønske at færre barn sulter?» eller «Er du mot mishandling av dyr?» kaster Blindern-studenten en skammens lasso over deg og drar deg inn i en ufrivillig samtale. Det er også mange flere enn selgeren. Du må løpe sikksakk og hoppe bukk med begge hendene foran ørene om du skal greie å unngå dådyrøynene til ververne fra Amnesty, Røde Kors, Blå Kors, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Unicef eller SOS-barnebyer.
Dansen gjennom havet av ververe blir fort rene løgnparaden: «Vet du hva, dere gir jeg allerede til!» sier du, selv om du ikke har hørt hvilken organisasjon det er snakk om siden du ikke satte podkasten i øret på pause i tide.
NVE-sjefen venter «svært høye» kraftpriser i vinter
For å vikle seg ut av noe av skammen må du kanskje småprate litt om hvor viktig saken er, før det er sosialt akseptabelt å gå videre.
En ikke så stille bønn
Om det å gi litt til femten ulike organisasjoner er måten du vil gjøre verden bedre på, kan gateverving være en gyllen mulighet. Om man begrenser seg til noen få utvalgte som man allerede har gitt til over tid, eller engasjerer seg på andre måter, er ververomfanget i dagens gater mindre nyttig.
Jeg jobbet selv som telefonverver i min ungdomstid. Jeg skulle få folk til å gi til bistandsorganisasjoner. Jeg ble psykisk utmattet av å måtte mase på noen som selvsagt ikke ville prate, og jeg sluttet etter to uker. Jeg mistenker at det å være gateverver ikke er særlig lettere.
Vi trenger strøm. Og vi trenger sterke frivillige organisasjoner. Men skal vi gjøre gateververne og gatebrukerne en tjeneste og bruke andre kanaler på å nå ut? Jeg ber en ikke så stille bønn om det.