Gjennom verdens tunnel sammen

Til læreren min, til naboene våre. Til vennene mine, til familien min, til mamma og pappa.

Men først og aller fremst; til dere politikere.

Under denne pandemien har vi lyttet til dere. Vi har holdt oss hjemme. Vi har gjort det dere har bedt oss om, og dere sier dere vil gi tilbake. Nå har dere sjansen.

I en verden hvor vi står ovenfor den største krisen noensinne, er jeg sikker på at vi alle er enige om at vi trenger en løsning. Når temperaturen på jorda øker og polisen smelter, 10-100 arter utryddes hvert eneste døgn, havnivået stiger, ekstremvær oppstår mer og mer, og de fattigste landene i verden er de som blir preget mest av alt dette, er det åpenbart at noe må gjøres. Klimahandling kreves. Og det nå.

Vi er avhengige av en global løsning. Det betyr at tomme ord og personlige angrep mot hverandre ikke hjelper. Vi må komme oss fremover. Det krever samarbeid. Og samarbeid krever at vi lytter til hverandre.

Det er sant at som individer har vi en enorm påvirkningskraft når vi står sammen, og det særlig i et land hvor vi har uendelige muligheter til hva vi kan gjøre for å bidra til en mer bærekraftig verden. Det er viktig å skjønne.

Men, slike muligheter har ikke særlig stor effekt når større tiltak både lokalt og globalt ikke blir prioritert.

I dag lever vi i et kapitalistisk samfunn hvor hele 100 selskaper står for over 70% av verdens klimagassutslipp. Selskapene tjener seg søkkrike, mens andre må påta seg konsekvensene av utslippene. Dette har vi også sett som en av konsekvensene ved pandemien. Rike blir rikere, og fattige blir fattigere. Hva slags verden er det?

Som et land hvor vi har både makt og penger nok, er vi nødt til å finne andre løsninger for å ende klimakrisen. Rette opp vår urett. Og det siste året har bevist at drastiske endringer absolutt kan bli gjort når det virkelig trengs. Som nå.

Kommunene har alle et ansvar. Både innenriks og utenriks for det lokale er det utrolig mye som kan og må bli gjort.

Som å stoppe og samhandle med slike selskaper som står for enorme mengder med klimagassutslipp.

Engasjement sprer seg som ild i tørt gress, derfor er det uendelig viktig at kommuner går frem som forbilder. Handling smitter.

Kommunene må også tilrettelegge for bedre kollektive tilbud, for alle sammen. Ikke bare de som har smarttelefon. Ikke bare de som har penger nok.

I stedet for å ha kjøpesentre åpne med masse butikker som bidrar til et enormt forbruk og i tillegg driver elendige arbeidsforhold for de som står bak varene, bør det være mer brukt- og lokale butikker.

Jeg tror mange av oss ikke har noe vondt av å senke levestandarden sin litt. Da er det viktig at kommunen hjelper til så alle kan bidra til å omstille næringslivet sitt både i husholdningen, og i det lokale.

For vi som har mulighetene, bør virkelig gripe dem. Ved å spise mer vegansk, benytte oss av andre fremkomstmidler som ikke går på fossilt brennstoff, kildesortere, kjøpe brukt, boikotte forbrukerselskaper, skaffe oss kunnskap og bringe det videre, stemme ved valg, legge press på politikere og samfunnsaktører og ved å engasjere oss, gjør vi alle forskjeller som betyr noe.

I en krise som rammer hele verden kan man fort føle seg liten og ubrukelig. Men sannheten er at når vi står sammen har vi en enorm påvirkningskraft. Du og jeg. Dama i gata, lærere og naboer. Venner og familie, mamma og pappa.

Vi alle er dråper som er med på å fylle havet av handling.

På lik linje som kommunene, er vi avhengige av at vi som land tar ansvar. Vi må frem som et forbilde.

Derfor:

• Norge må finne andre løsninger enn ved å få næring fra oljen.
• Vi må vise hvilke andre alternativer som kan benyttes av fremkomstmidler enn de som går på fossilt brennstoff. Vi må ha større fokus på sirkulærøkonomi og produsere klimavennlig industri produksjon. Vi som har sjansen.
• I stedet for å fortsette anklage og angripe hverandre, burde vi heller gripe de mulighetene vi har og begynne å handle før det er for sent. Vi vil jo alle nå lyset i tunnelen, men snart blir det lyset borte. For alltid.

Så:

Til dere politikere.

Vi er nødt til å skape klimarettferdighet. Vi må gjøre det for alle de som sitter igjen med konsekvensene. Til de som er på bunnen i samfunnet. Til alle generasjonene som vil komme etter oss. Dette er vår jobb.

I en verden hvor vi står over en av de største krisene noensinne, kreves det samarbeid. At vi lytter til hverandre. Og mest av alt: det kreves handling. Og det kreves nå.