Skal man trekke ut en lærdom av historien om Østre Bolærne, må det være at man må tenke seg godt om før en enda en gang påtar seg et krevende kommunalt ansvar for en stor bygningsmasse på Håøya.

For å gjøre saken litt mer forståelig for TB’s lesere enn Kristoffersens fremstilling, er det derfor på sin plass med en kortfattet gjennomgang av prosessen rundt Østre Bolærne.

LES OGSÅ: Hadde ikke folket kjempet i 2004, ville Bolærne vært privat i dag. Dag frykter feilen gjentas: – Verdien er enda større

* Nøtterøy kommune fikk i 2003 tilbud om å kjøpe Østre Bolærne fra Forsvarsbygg for 15 mill. kr. Kommunen så seg ikke i stand til å overta øya, ikke bare på grunn av kjøpesummen, men også for de betydelige årlige kostnader en kunne forvente til vedlikehold, infrastruktur (bl.a. båtkostnader) og drift.

* Forsvarsbygg la dermed øya ut for salg, og Smiths Venner fikk tilslaget. Menigheten skulle selv disponere alle bygninger i juli måned til egne medlemmer, men forsikret at øya skulle være åpen for alle, og var sågar villig til å la Nøtterøy kommune stå som eiere av friarealene. Reaksjonen ble massiv. Politikerne lokalt og folk flest skjønte at med en slik eier og på slike vilkår, ville det i praksis bety at allmennheten ikke ville få fri tilgang til øya.

* Etter den sterke lokale protestaksjonen, ble saken tatt opp i Stortinget som et dokument 8 forslag av tre representanter. Forslaget som ble vedtatt, gikk ut på å pålegge regjeringa å omgjøre salget av Østre Bolærne og sikre at øya ble i offentlig eie. Smiths Venner fikk «penga igjen» og en stor fjelleiendom i Hallingdal som plaster på såret. Vestfold fylkeskommune (90 prosent) og Nøtterøy kommune (10 prosent) fikk tilbud om å kjøpe øya til takst.

* Entusiasmen var stor, og det ble raskt etablert en driftsorganisasjon. Driften i 2004 og i 2005 kom raskt ut av kontroll, med betydelige underskudd, og det var en del vanskelige saker knyttet til driften. Entusiasmen i fylkestinget og Nøtterøy kommunestyre forsvant, og allerede tidlig i 2006 ble det vedtatt at driften av bygningene skulle konkurranseutsettes. En privat aktør drev virksomhet i bygningene på øya i 2008, men sommeren 2009 gikk denne aktøren konkurs.

* På nytt opprettet eierne Vestfold fylkeskommune og Nøtterøy kommune en driftsorganisasjon. I 2010 ble det vedtatt at en skulle forsøke å selge området der bygningene ligger til privat næringsvirksomhet. Men for å få dette til, måtte en utarbeide en ny reguleringsplan. Den prosessen tok to år. Ikke bare åpnet denne reguleringsplanen for salg til private, men også for at en eventuell ny eier kunne bygge ut nye arealer.

* I 2013 ble den delen av Østre Bolærne som ikke var friareal, lagt ut for salg på det åpne marked. Salget gikk ikke akkurat strykende. En aktør var med lenge, men trakk seg til slutt våren 2014.

* Eierne – Vestfold fylkeskommune og Nøtterøy kommune – tok da opp spørsmålet om å rive bygninger av frykt for de langsiktige kostnadene av å eie en så stor bygningsmasse. Resultatet av denne prosessen var at Nøtterøy kommune overtok hele eierskapet vederlagsfritt, pluss en «medgift». Pr. i dag foregår mye verdifull virksomhet på øya som nå eies 100 prosent av Færder kommune. Men bekymringene for de langsiktige kostnadene ved dette eierskapet, vil jeg anta er som før.

Friområdene på Østre Bolærne er sikret for fri bruk for allmennheten, siden denne delen av øya er en del av nasjonalparken. Etter at de to første årene i begeistringens rus var over, kom det ti år med økonomiske bekymringer. Årsaken var og er enkel. Det koster å eie så stor bygningsmasse langt ute i fjorden. Felles for mange av de som opp gjennom årene har drevet virksomhet på øya, er at de har hatt gode og viktige formål, men med lav eller ingen betalingsevne for å bidra til eiernes reelle leiekostnader.

LES OGSÅ: Krigen om Håøya

Håøya

Forsvarsbygg vil selge hele øya for 72 millioner kroner. Hvis Færder kommune vil erverve øya, må kommunen bla opp denne summen. Appeller til Forsvarsbygg om å vise samfunnsansvar og ikke være formalister (Eivind Luthen i TB 20. oktober) er nytteløst og naivt. Forsvarsbygg gjør jobben de er pålagt om å selge Forsvarets eiendommer til høyest mulig sum, for å skaffe svært tiltrengte midler til Forsvaret. Kommunen eller andre må betale det det koster, hvis en ønsker å eie hele eller deler av Håøya.

LES OGSÅ: Ap-veteran Steinar Gullvåg mener politikerne bør gjøre Håøya til folkets øy: – Alt er mulig

Vil koste dyrt

Hverken Kristoffersen eller Luthen synes å nære noen bekymring for konsekvensene for Færder kommune av å bruke 72 mill. kr til kjøpet, og et ukjent antall millioner årlig for å ta vare på bygningsmassen, som med få unntak er fredet. Kommunedirektørens råd til politikerne betyr at kommunen praktisk talt uten kostnad vil bli eiere av 400 mål av Håøya til friluftsformål, mens 65 mål med påstående bygninger vil bli solgt til andre.

Hva er så lærdommen av historien om Østre Bolærne for dagens debatt om Håøya?

Salget til Smiths Venner i 2003 innebar at allmennhetens adgang til øya i praksis ikke ville være reell. Aksjonen den gang førte til at fylkeskommunen og kommunen sørget for denne adgangen, men det hadde en prislapp som var mye høyere enn kjøpesummen. Kommunedirektørens forslag for Håøya betyr at allmennhetens adgang til friluftsområdene synes å være rimelig godt sikret hele året, uavhengig av hvem som eier bygningene.

LES OGSÅ: Fossum mener politikerne burde fulgt bedre med i Håøya-saken: – Vi visste ikke hva vi vedtok

Forsvarsbygg «truer» med å selge hele Håøya under ett. Da kan det samme skje igjen, nemlig at en rik, ny eier privatiserer hele øya. Da er man på nytt avhengig av at Stortinget griper inn og overstyrer salgsprosessen. Et spørsmål man da må ta stilling til, er om en kan regne med at Stortinget vil gjøre dette enda en gang. Jeg har mine tvil om det er realistisk. Jeg er ikke like sikker på at reaksjonen hadde blitt like sterk dersom andre enn Smiths Venner var de nye eierne av Østre Bolærne i 2003.

LES OGSÅ: Øyperlen skal selges, men Frode er bekymret: – Vi må lære av det som skjedde sist – det ble tragisk

Bør det lages en reguleringsplan?

Det er åpenbart at det ville vært svært hensiktsmessig å utarbeide en reguleringsplan før salget av Håøya blir gjennomført. Dessverre er det, iflg. kommunedirektørens saksutredning, slik at kommunen ikke har juridisk hjemmel for å kreve det. Forsvarsbygg vil, som de også gjorde på Østre Bolærne, selge øya «på rot» uten reguleringsplan. Det er uheldig, men det er en realitet. Det virker derfor som et slag i luften stadig å kreve en reguleringsplan som en slags løsning på problemet.

LES OGSÅ: Espen er kritisk til Forsvarsbygg: – Kommunen har all makt og de må ikke la seg skremme

Alvorlig dilemma

Ser en bort fra kostnadene for kommunen, vil nok de fleste mene at det beste ville være å eie hele Håøya. Dag N Kristoffersen fremstiller kampen om Østre Bolærne som en stor suksess. I 2004 var den det, men seinere fikk denne suksessen en kraftig bismak for eierne. Kristoffersen maner nå til kamp for å gjøre Håøya til «folkets øy». Formuleringen spiller på følelser, og hverken han eller Eivind Luthen tar inn over seg det dilemmaet Færder kommunes politikere er oppe i.

Skal de bruke store midler på Håøya nå og i all fremtid på den ideelle løsningen, eller skal de nøye seg med en nest beste løsning som er god nok for allmennhetens tilgang til Håøya, og at kommunens midler alternativt brukes til å skaffe innbyggerne hardt tiltrengte tjenester?

LES OGSÅ: Utsetter avgjørelsen om øyperlens fremtid: – Dette er en viktig sak

Jeg skal ikke her mene noe om svaret på dette dilemmaet. Men hvis det er noe å lære av historien om Østre Bolærne, må det være at man må tenke seg godt om før en enda en gang påtar seg et krevende kommunalt ansvar for en stor bygningsmasse på Håøya med ukjent prislapp.