Gå til sidens hovedinnhold

Har du opplevd panikkangst?

«Det som hjalp meg, var at du sa det var normalt», sa gutten.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Alle mennesker kan oppleve panikkangst. En tredjedel av oss vil oppleve minst et panikkanfall i løpet av livet. Panikklidelse forekommer hos mellom én og fem prosent av befolkningen og preges av gjentatte panikkanfall. Når summen av belastninger i livet blir for store kan det resultere i panikkanfall. Det er ikke uvanlig med et eller to panikkanfall i løpet av livet, og problemet forsvinner kanskje fordi belastningene reduseres. Mange tror at de har fått en «sykdom» ved opplevelse av sterk angst. Det er ikke rart. Panikkangst oppleves skikkelig skummelt. Som fastlege får jeg muligheten til å snakke med mange ungdommer som opplever angst.

Derfor skriver jeg i dag om panikkangst.

Frykt, redsel og angst er normale reaksjoner på ytre og indre hendelser som oppleves som truende eller farlige. For eksempel å grue seg til en prøve på skolen, eller holde en presentasjon for klassen. Ofte kan den psykiske angstopplevelsen føre til kroppslige reaksjoner som hjertebank, svetting, varme eller kuldefølelse. Da mennesket levde som jegere og ble jaget av ville dyr, var det gunstig at hjertet pumpet mer blod til de store musklene for at vi kunne løpe fra farer. Denne kroppslige reaksjonen kalles for «kjemp-eller-flykt». Å bli jaget av ville dyr er en sjelden trussel i dag, men det samme som skjer med kroppen når det trykkes på «alarmknappen». Det kalles panikkangstanfall. Årsaken til panikkanfall finner vi sjeldent ut av. Det gjør det ekstra vanskelig, for har du først hatt et panikkanfall vil du unngå at det skal skje igjen. Da er det fare for å utvikle unngåelsesadferd ved å unngå situasjoner som kan utløse angst. Fikk du et panikkanfall på et kjøpesenter, kan det være lett å gi kjøpesenteret «skylda» og unngå det for fremtiden. Det farligste med panikkanfall er angsten for å få det igjen. Vi kaller det «angst for angsten». Da trenger du å snakke med noen.

La meg komme med et eksempel: En ung gutt med kjærlighetssorg hadde vært på fest hvor han gjorde noe han angret på. Dagen etter var han urolig, og på fotballtreningen opplevd han et panikkangstanfall. Både treneren og moren som ble tilkalt ble naturligvis redde da at han slet med å puste, og selv trodde han at han var i ferd med å bli gal. Etter en sjekk på legevakta ble han henvist videre til fastlegen. Da han kom til fastlegekontoret, fulgte vi disse punktene:

1. Først bekrefte den skremmende opplevelsen som panikkangst er. Så la han fortelle om sin opplevelse.

2. Beskrive normal angst og hva som skjer med kroppen når vi får panikkangstanfall

Denne videoen ser jeg sammen med ungdommen, som godt illustrerer hva panikkangst er:

3. Utforske hvilke bekymringer og belastninger ungdommen som utløste panikkangstanfallet. Veien videre vil avhenge av hva som kommer frem i samtalen.

4. Foran meg på skrivebordet ligger laminerte «angstkort» på størrelse med et bankkort. Her beskrives normal angst, og hva ungdommen kan gjøre og si til seg selv ved panikkanfall. Mange beroliges av at panikkangstanfall sjeldent varer lenger enn 10 minutter. Etter det skrur kroppen av «alarmberedskapen».

Gutten forstod at han ikke var «gal» og at panikkangstanfall er en normal kroppslig reaksjon, men på feil sted. Vi skrev ned belastningene han hadde i livet som vist på figuren. Han forstod da hvorfor han ble vippet han over terskelen for panikkangst. Problemet nå var at han ville slutte på fotball fordi det var der panikkanfallet skjedde. Med «angstkortet» i treningsshortsen motiverte han seg til å prøve. På treningen fikk han et nytt panikkangstangstanfall, men denne gangen forstod han hva som skjedde med kroppen. Det hjalp å ha angtskortet i shortsen. Etter 10-15 minutter hadde han fortsatt treningen selv om han var utmattet og sliten. Jeg vet ikke om han var enig når jeg sa: «så fint at du fikk et angstanfall, for da fikk du øve på å håndtere det». Han hadde mestret situasjonen, og lot ikke angsten bestemme.

Ofte holder det med noen samtaler på fastlegekontoret, andre ganger er det behov for behandling i spesialisthelsetjenesten.

Ved oppfølgingstimen etter noen uker, hadde gutten kjent tilløp til panikkangst noen ganger, men det hemmet ikke lenger livsutfoldelsen. Han hadde gjort noe med belastningene i livet, og følte seg tryggere. Han hadde mista «angstkortet», og ba om et nytt:

«Det var det som hjalp meg, at du sa det var normalt»

Å oppleve angst er normalt. Den må bare ikke få bestemme over livet ditt.

Les også

Gutt 10 år: «Hvordan får jeg sixpack?»

Les også

Er du en tankeleser?

Les også

Både «snakk» og «sjekk» kan være gratis hos fastlegen

Kommentarer til denne saken