Gå til sidens hovedinnhold

Har rommet for tro blitt borte?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi liker å tro at samfunnet vårt blir stadig mer åpent og tolerant. Når unge jobbsøkere må holde det hemmelig at de har jobbet for kristne organisasjoner, går det kanskje i motsatt retning.

– Er du kristen?

Jeg fikk spørsmålet fra en elev da jeg besøkte en barneskole i Horten i forbindelse med valget. Jeg ble litt overrasket over spørsmålet, men svarte ja.

– Det er jeg også, svarte hun, og jeg merket at jeg ble så glad. Jeg syns det var så fint at hun med den største selvfølgelighet fortalte dette foran medelevene. Men det at en slik episode gjør inntrykk, bør kanskje gi grunn til ettertanke.

Det har blitt mer krevende å være åpen om hva man tror på. Rommet for tro og religionsutøvelse har blitt trangere. Det kan faktisk koste litt å fortelle at man er kristen, og dette er ikke bare synsing eller en subjektiv betraktning.

Arbeidserfaring og frivillig innsats i organisasjonslivet er vanligvis et pluss når man søker jobb. Men hvis det er en kristen organisasjon du har jobbet for, reduseres sjansen for å bli innkalt til intervju. Dette fant forskeren Edvard Nergård Larsen ved KIFO ut etter å ha sendt 3000 fiktive jobbsøknader til norske arbeidsgivere i 2019.

Men det er ikke bare arbeidsgivere som er skeptiske til kristne. Det gjelder overraskende mange. I 2019 publiserte Integrerings- og mangfoldsdirektoratet en undersøkelse som viste at hele 54 prosent av oss er skeptiske til mennesker som har en sterk kristen tro. Begge disse funnene er foruroligende, og alle som er opptatt av å bekjempe fordommer og diskriminering bør ta dem på alvor.

Samtidig ser vi at mange politikere nå ønsker å styre trossamfunnene, og gjennom det utfordre trosfriheten. Senterpartiet har tradisjonelt hatt en god politikk for kirker og trossamfunn, men noe har endret seg. Partiets talsperson i tros- og livssynsspørsmål, Åslaug Sem Jacobsen, har for eksempel uttalt at kommuner må kunne nekte menigheter og organisasjoner tilskudd hvis verdigrunnlaget deres ikke er «i tråd med hva som er politisk korrekt». Det betyr altså at det politiske flertallet i et kommunestyre skal kunne avgjøre hvilke verdier som er OK, og økonomisk straffe menigheter som ikke innretter seg.

I mange sammenhenger har «nøytralitet» blitt et ideal. Men den nøytraliteten som forfektes har slagside, og ligner ofte til forveksling på den sekulære humanismen. Jeg er bekymret over utviklingen. Jeg ønsker meg ikke et livssynsnøytralt samfunn. Jeg ønsker meg et livssynsåpent samfunn der vi gi rom for tro og respekterer ulikheter. Jeg ønsker meg et samfunn der ungdom kan være åpne om hva de tror på, uten at muligheten for å få jobb blir redusert. Jeg ønsker meg et samfunn der ungdom kan være stolte av at de har bidratt med verdifullt arbeid i kristne organisasjoner, og jeg ønsker meg en politikk som sikrer trossamfunnene gode rammevilkår – uten at politikerne forsøker å styre dem.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.