PÅ PASIENTENS SIDE
Hvilke forventninger har vi til helse- og omsorgstjenesten i dag, og hvilke forventninger kan vi ha til morgendagens tjenester? Er det samsvar mellom våre forventinger og hva som er realistisk?
Daglig blir vi presentert for historier om mennesker som ikke har fastlege, lange ventetider på legevakt, for lav bemanning i sykehjem, overfylte akuttmottak, for få institusjonsplasser og unge som venter på å få hjelp for sine psykiske plager.
Dette er bildet som ofte tegnes av dagens situasjon. Gir disse beskrivelsene et representativt bilde av dagens situasjon innen helse- og omsorgstjenestene?
Skaper forvirring
I Norge ønsker vi oss et godt offentlig helsevesen, et helsevesen vi kan være stolte av. Det har også gjennomgående vært bred politisk enighet om dette. Politikerne bevilger midler til begge tjenestenivåene, til spesialisthelsetjenesten og til kommunene, slik at de kan settes i stand til å utføre sine mange lovpålagte oppgaver.
Til disse midlene følger det også med en del politiske oppdrag og føringer, for eksempel tidsrammer for gjennomføring av et pakkeforløp for en kreftpasient, krav om større vekst innenfor psykisk helsevern enn somatikk, få på plass flere helsesykepleiere og så videre.
Slikt skaper forventninger.
Ikke alle oppfordrer til fortsatt bruk av håndsprit: – Vi følger helsemyndighetenes generelle råd
Tillit
Befolkningens tillit til de offentlige helse- og omsorgstjenestene er avhengig av at tjenestene leverer kvalitativt gode tjenester. Hvis ikke våre offentlige tjenester leverer tilfredsstillende, er det risiko for utvikling av et todelt helsevesen, hvor de med god økonomi kjøper seg private tjenester. Vi ser allerede en viss tendens til dette, med den sosiale ulikheten det representerer.
I vår helselovgivning fremgår det hvilke plikter kommune og spesialisthelsetjeneste har til å sørge for at helse- og omsorgstjenestene er på plass og drives forsvarlig. Motsvarende har pasienter, brukere og pårørende en rekke lovfestede rettigheter. Videre har vi som et grunnleggende prinsipp at det skal være likeverdig tilgang til disse tjenestene. En sentral bestemmelse i helseretten er også at den helsehjelpen som helsepersonell gir skal gis på en omsorgsfull måte og være faglig forsvarlig.
Dersom en pasient, bruker eller pårørende ikke får pasient- og brukerrettighetene sine oppfylt eller ikke er tilfreds med tjenestene, er det anledning til å klage. Gjennom en klage vil tjenesten selv ha anledning til å revurdere saken, beklage eller rette opp i forholdet.
Statsforvalteren vil også behandle mange av disse klagene. På den måten kan den enkeltes forventning til tjenestene i henhold til lov, bli vurdert og prøvet. Slike prosesser tar ofte lang tid og kan være krevende for den enkelte, og det forutsetter også at den enkelte har god kjennskap til å ta i bruk disse reglene. De siste tiårene har vi fått lovfestet mange rettigheter for pasienter, brukere og pårørende, som er med på å skape krav og forventninger til helse- og omsorgstjenestene.
Elever kvier seg for å bruke garderobene. Forholdene får «stryk» i tilsynsrapport.
Hva er forsvarlig?
Mange stiller spørsmål ved hva som vurderes å være "forsvarlig". I økende grad etterspørres nye medisinske behandlingsformer og medikamenter, som gir større mulighet til overlevelse og forlenget liv gir forventninger, og de er ofte kostbare.
Er det samsvar mellom de lovpålagte pliktene og politiske ambisjonene om hva som er realistisk å få gjennomført? Blir tjenestene tilført tilstrekkelig med ressurser, har vi nok helsepersonell?
Svaret ligger nok dels i politikken og dels i den reelle situasjonen; blant annet tilgangen på helsepersonell. Allerede i dag erfares vansker med å rekruttere helsepersonell til de offentlige tjenestene, som fastleger, sykepleiere, jordmødre med flere. Gjennom pandemien ble mangel på intensivsykepleiere tydelig. Helse- og omsorgstjenestene er i dag avhengig av utenlandske vikarer og vi har mange som arbeider i tjenestene med opprinnelse fra annet land enn Norge. Vi trenger alle sammen.
Flere hundre tusen norske menn rammes av snikende sykdom – dette er symptomene
Ta ansvar for egen helse
Fremtiden vil bli preget av at vi blir flere, vi blir flere eldre og vi vil leve lenger med sykdomsbelastninger. Vi vil ikke ha mulighet til å ha det antall helsepersonell per innbygger som i dag. Vi gjør i økende grad bruk av velferdsteknologi; alt fra varselmatte på sykehjem, digital oppfølging (GPS), medisineringsroboter, hjemme-sykehus og digitale konsultasjoner. Dette er tiltak som av mange anses som hensiktsmessige, og de er ressursbesparende.
Vi oppfordres til i større grad ta ansvar for egen helse. Det er nok et ansvar den enkelte av oss må ta – i den grad situasjonen gjør det mulig.
Det offentlige må også være aktive og bidra med gode tilbud og tilrettelegge for at vi klarer oss selv i størst mulig grad, lengst mulig.
Allerede i dag synes det for meg å foreligge et gap mellom hva befolkningen forventer og hva tjenestene kan levere. Hva samfunnet kan forvente av oss vil kanskje i større grad måtte bli et tema fremover. Her har nok både samfunnet og vi som enkeltpersoner noe å bidra med for å redusere gapet.
LES OGSÅ: Et stramt statsbudsjett får konsekvenser: – Vi må se på alle prosjekter og prioritere tydelig