Spørsmålet ble avfyrt av den eldste av de to, ikke så veldig gamle guttungene der jeg var ute og ruslet en formiddagstur på vinterglatta.

Jeg smilte litt inni meg av denne barnslige freidigheten, hvordan han med verdens største selvfølgelighet møtte en ukjent der han ruslet på sin skolevei. (Jeg bare antar det var skolevei, basert på at begge var utstyrt med ransler).

Og selv om denne korte samtalen vår ble innledet uten noen klassisk form for hilsen, så fikk det meg til å tenke på en stadig tilbakevendende problemstilling;

Hvor går denne berømte hilsegrensa?

Hundeeiere hilser jo på hundeeiere. Båtfolket vinker til hverandre, når de tøffer, men kanskje ikke suser, forbi. Turgåere hilser på turgåere, med eller uten ski på beina.

Men vi hilser ikke i heisen, og i alle fall ikke på bussen. Og heller ikke på den samme skogsveien som fra søndag til mandag endrer seg fra tursti til jobbvei.

Hvorfor er det egentlig sånn?

Vi hilser fordi vi opplever en form for fellesskap, gjør vi ikke? Men hvor grensa for dette fellesskapet går er ikke alltid så lett å forstå.

Alt dette var visstnok enklere før.

Det er ikke min påstand bare fordi jeg er på full fart inn i mimrealder.

– Det synes som om det kommer an på graden av øyekontakt og hvor langt man er unna sivilisasjonen. Dess færre folk, dess større sjanse for at man hilser på ukjente, skrev de to NHH-forskerne Klara Sjo og Kristin Rygg for noen år siden.

Og jeg merker at jeg nikker gjenkjennende til det de skriver.

– Vi har sakte beveget oss fra en bygdekultur til en urban kultur. Før «kjente vi alle». Nå må vi forholde oss til så mange vi ikke kjenner. Og her er kodene svært uklare. Vi har aldri hatt noen klare regler for hvordan vi hilser på ukjente, mente de videre.

Jeg nikker fortsatt registrerer jeg, og tenker på hvor ofte jeg bommer i hverdagen med mine forsøk på hilsener.

Men tilbake til start, og til spørsmålet om jeg fulgte med på fotball.

– Ja, jeg gjør det, kunne jeg bekrefte.

Jeg har jo gjort det siden jeg var sju-åtte år så det var ikke noen grunn til å begynne å nekte nå, selv om fotballen på toppnivå er helt ødelagt av alle pengene.

– Hvilket lag holder med da? fortsatte guttungen.

– Det pleide å være Newcastle, svarte jeg.

Det ante meg at det ikke passet å sette i gang en lang utredning om diktaturer, milliardoppkjøp og sportsvasking. Dessuten avslørte blikket til guttungen at han neppe kjente spesielt godt til dette Nju-kassel.

– Enda godt det ikke var Liverpool, konkluderte guttungen.

Og vi vandret begge videre i dagen med et lite smil om munnen.