Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da faren/bonusfaren vår, som var en supersprek 62-åring, besvimte den 4. mai, klarte han å formidle til ambulansepersonellet at han hadde en liten aneurisme i magen. Da han kom til sykehuset, sto et team med kirurger klare til å hjelpe ham.
Mens pappa fikk hjelp og blodtilførsel på akuttmottaket, kom det en kirurg ut for å informere mamma og søsteren min. Pappa ble brakt opp for operasjon så raskt som overhodet mulig.
Søsteren min har fortalt meg at hun og mamma fikk veldig fin behandling, og raskt fikk komme opp og vente utenfor intensivavdelingen der pappa ble operert. At sykepleierne var veldig snille, kom med kaffe, vann, tilbud om mat – og ikke minst var veldig gode samtalepartnere om hvordan mamma og søsteren min skulle varsle meg og den andre søsteren vår, som var i Los Angeles.
Jeg var på Madla på rekruttskole, og ble vekket opp til beskjeden om at pappa og bestekompisen min kanskje kunne dø.
Nå vet jeg at de hentet inn bakvakter på anestesi og karkirurgi, til og med en torakskirurg. De sto med telefon på høyttaler for å få hjelp og ideer fra Rikshospitalet og luftambulansen. Jeg vet at de jobbet med pappa lenge, og forsøkte alt.
Jeg mistet pappaen min kl. 23.14 den kvelden.
LES OGSÅ: Anne reagerer på håndteringen da sønnen ble syk på hyttetur: – Det var en absurd opplevelse
Ny helt
Tusen takk til alle som var der med ham, for at dere gjorde alt dere kunne. Også for at kirurg Øystein tok seg tid til meg, da jeg kom hjem dagen etter, og forklare enda en gang hva som skjedde.
Jeg fikk selv kreft da jeg var fem år, og Bjørn Halvorsen på barneavdelingen er fortsatt min helt. Nå har jeg enda en, Øystein Rognerud, som prøvde så hardt han kunne å redde pappa.
Jeg skal for alltid være en like god mann som dere er og pappa var, for alle rundt meg.
Helsevesenet er der når det virkelig gjelder, det håper jeg folk tenker på når de klager. Den skulderen, grå stæren eller hofta er ikke livstruende – tenk på at du er heldig nok til fortsatt kunne gi barn og barnebarn en klem, og hvor heldige vi er som bor i Norge.
Tusen takk til alle leger og sykepleiere som står på for å hjelpe andre. Vi er så takknemlige.