Skråblikk Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
Vi har fått ny ringeklokke. Den høres mekanisk og litt rar ut, som et forsiktig kremt fra en stemme som sjelden er i bruk. Selv om ringeklokka er rolig og beskjeden i sitt uttrykk, skvetter vi til og ser uforstående på hverandre når den gir lyd fra seg. For ringeklokke-ring betyr at det står en uventet gjest på trappa. Det er ikke så ofte. Det er vel nettopp derfor vi skvetter.
Litt grovt kan vi regne uanmeldte ringeklokke-gjester inn i fire. De er her presentert i prioritert rekkefølge, det vil si de vi liker best, først.
1. Uanmeldt besøk av kjentfolk. Dette kan være en venn eller et familiemedlem som vil levere noe, si fra om noe eller bare ta en kopp kaffe. Disse er det få av. Hvis noen tar en spontan tur til oss, har de gjerne sendt en melding når de er på vei. SMS-er har overtatt dette markedet.
2. Loddselgere og andre dugnadsbaserte gjester. Det kanvære små fotball-jenter som samler inn pant for å dra på Danacup, eller en håndballspiller som selger lodd. Disse selgerne er mine favoritt-selgere, og de går aldri tomhendte fra vår trapp.
3. Selgere/foundraisere for veldedige organisasjoner. Disse har jeg vanskelig for å stå for. De har gjerne med seg en historie om vannmangel i Sudan eller jenters manglende skolegang i Afghanistan. Hvis selgeren er en engasjert ung mann eller kvinne med et minimum av høflig sjarm, er jeg solgt, med mindre jeg er giver fra før.
4. Ordinære selgere. Her er det gjerne alarm eller bredbånd det går i. Disse selgerne er jeg dårlig med. Det vil si, jeg er dårlig til å avvise dem. Ikke vil jeg ha alarm, og nettsituasjonen i huset er egentlig veldig avklart. Likevel blir jeg vennlig stående og høre dem legge ut, noe som er bortkastet tid, både for meg og for selgeren.
Nå ligger 16 boliger til over 15 millioner kroner til salgs i Tønsberg og Færder – men den dyreste er satt ned med fem millioner
Det er ikke alltid så lett å skille den ene uanmeldte ringeklokke-henvendelsen fra den andre. En vårdag sto det en ung mann på trappa vår som jeg ved første øyekast antok var en selger. Men da jeg åpnet døra, så jeg at han var barbeint. Det pleier ikke selgere å være. Ikke var han spesielt pågående heller, selv om det var tydelig at han hadde noe på hjertet.
– Du, den båten deres, innledet han.
– Ja, sa jeg.
– Har dere en … plan for den, fortsatte han.
Båten han henviste til, hadde stått på en båthenger ved siden av garasjen siden vi flyttet inn. Det var så lenge siden at henger og båt var i ferd med å synke ned i gressplenen. Det var ganske tydelig at det var lenge siden noen hadde hatt en plan for den båten, noe den unge mannen hadde regnet seg fram til. Det viste seg at han var en nylig tilflyttet nabo som var handy nok til å se for seg et nytt liv for den forsømte gamle plastbalja. Dermed kunne båten skifte eier. Det ble en transaksjon som vi alle var tilfredse med.
Jeg prøver å huske på det, hver gang ringeklokka kremter om at det står en ubuden gjest på trappa. Det trenger ikke være en selger. Det kan være en barbeint kjøper som gjør at vi blir kvitt et problem.
