Gå til sidens hovedinnhold

Hilsen en som «ikke ble berørt» av 22. juli

Det tok meg ti år. Men endelig greier jeg å forholde meg til det.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er sagt mye om 22. juli den siste uken. De siste månedene. De siste ti årene. Jeg har ikke deltatt i samtalen. Fordi jeg ikke har følt at jeg har noe å bidra med.

Nå har jeg noe jeg vil si.

En som «ikke ble berørt»

Det er blitt en historie som går på automatgir hver sommer: Hvor en var da det smalt, hvordan en fikk vite om de første skuddene.

Min historie har aldri vært verdt å dele ved. Bomben smalt da jeg var på ferie på Sørlandet. De delene av familien min som bor i Oslo, var med meg. Vi var i bilen hjem til Tønsberg da marerittet fra Utøya begynte å utspille seg på radioen.

Selv om jeg ikke var redd den dagen, gjorde det sterkt inntrykk. Det gjorde kanskje for sterkt inntrykk. Fordi jeg stengte det meste ute. Jeg leste ikke alle intervjuene, jeg så ikke alle bildene.

Som en som «ikke ble berørt», hadde jeg muligheten til det. Som 15-åring følte jeg det var for mye.

Det skulle ta meg ti år før jeg virkelig orket.

Manglende ord

Høsten 2011 husker jeg godt forskrekkelsen da jeg kom tilbake fra ferien. Jeg fikk vite at en klassekamerat hadde mistet kusinen sin på Utøya.

Jeg snakket aldri med ham om det.

Sommeren 2012 var jeg på sommerleir. I USA. Jeg fikk lov til å si noen ord om hendelsene fra året før. Da jeg skulle fortelle, brast jeg ut i gråt.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si.

Vinteren 2014 møtte jeg for første gang en Utøya-overlevende. Jeg var på utveksling i Frankrike, og en norsk jente på en fest fortalte det da vi var langt nede i andre vinflaske.

Jeg ble stum.

Og våren 2016 ble jeg glad i en som overlevde. Skuddsårene hadde grodd, men ikke de mentale sårene. Det ble ikke oss to.

Vi snakket aldri om 22. juli.

I år endret det seg

Jeg manglet ord fordi jeg ikke visste nok. Ikke fordi jeg bevisst prøvde å unngå det, men fordi ubehaget var for stort til at jeg oppsøkte det.

Men i år endret ting seg.

Gjennom jobben min som journalist har jeg gått ti år med 22. juli i sømmene. Jeg har lest meg opp på mediedekningen for ti år siden. Det som var bra. Og det som mediene burde ha gjort bedre.

Jeg har tatt meg tid til å bli kjent med de 77 som ble drept. Jeg har lyttet til det meste av vitnesbyrd fra dem som overlevde.

Og jeg har dykket ned i terroristens ideologi. Jeg har forsøkt å forstå hvordan den har utviklet seg til det som fikk en liknende ung mann til å drepe søsteren sin og angripe en moské, for to år siden.

Jeg innså for første gang hvor mye det var å ta igjen. Som 15-åring tenkte jeg at terroren var for mye å forholde seg til, men fortrengte at det var syv andre 15-åringer som mistet livet den dagen.

At det var mange flere på min alder og yngre som overlevde, og som ikke har kunnet velge bort 22. juli.

Handler ikke bare om aldri å glemme

Det er kanskje naturlig å ha reagert som jeg har gjort. Det er nok mange som kjenner seg igjen.

Men det betyr ikke at det er greit. Jeg skjønner nå at vi ikke har noe valg.

På samme måte som med andre verdenskrig og holocaust: Vi må lære om og ta lærdom av grusomhetene. Nazisme, høyreekstremisme og andre menneske- og demokratifiendtlige farer kan ikke motkjempes om vi ikke tør å se på den.

Det må ubehag til for å ha en sjanse for å kunne forebygge neste tragedie.

Det handler ikke bare om å aldri glemme. Det handler om aktivt å fortsette å utsette seg for alt det nødvendige ubehaget som 22. juli rommer.

En takk

Og derfor vil jeg takke dem som har hjulpet meg og andre innse hva vi har med å gjøre. Jeg vil takke dem som har orket å fortelle hva de har gått gjennom. Og hva de går gjennom.

Som orker å vise oss sorgen og sinnet i all sin brutalitet. Og håpet og motet i all sin skjønnhet.

De som har funnet ordene. Når jeg har vært taus.

Jeg ble ikke berørt direkte. Men på grunn av dere har jeg forstått at jeg må la meg berøre.

Ikke bare på 22. juli, men hele året. I mange år til.

Kommentarer til denne saken