Smerter og hjelpeløshet ses på som en del av livet, som det er nærmest uansvarlig å flykte fra. Direkte sitert fra den aktuelle artikkelen i TB: "Sykdom, svakhet og avhengighet, iblant sammen med smerter og lidelse, rammer de fleste av oss i livets siste fase. Er ikke det en side ved det å være menneske?"

Jo, det er sikkert en del av det å være menneske å oppleve uutholdelige tilstander. Men det er ikke vanskelig - med mindre man er fanget i fantasiløse religiøse forestillinger - å forestille seg at i en situasjon uten håp og med fortsatt lidelse inntil en barmhjertig død, kan mange foretrekke en barmhjertig og hjelpende hånd fra kvalifisert medisinsk personale til å forlate en meningsløs eksistens. Vel å merke når ønsket om å forlate denne verden er et bevisst valg fra den som ønsker å ta farvel fra en kombinasjon av smerte og håpløshet.

Jeg forstår godt at det er fristende å tenke seg at det på en måte alltid er håp, og at enhver form for eksistens er å foretrekke fremfor ikke-eksistens, også kalt død. Men det krever betydelig innsats av fantasi, ubarmhjertighet og tankeløshet å mene at alt liv er å foretrekke fremfor ikke-liv.

La meg være personlig konkret: For meg ville det være en uutholdelig lidelse å være innestengt i egen kropp uten håp eller mulighet til å være i en meningsfull kontakt med omverdenen.

Jeg har opplevd tilstrekkelig med angstpreget panikk til å fastholde dette standpunktet, og har liten respekt for dem som vil prøve å fortelle meg at de har bedre innsikt i en slik situasjon enn jeg selv. Det burde være mulig for tenkende mennesker å innse at vi alle har begrenset livslengde, og at det på et tidspunkt ikke er håp om "noe mer".