Her om dagen leste jeg følgende overskrift i en avis: Hvor var du da Brå brakk staven? Jeg aner ikke. Oddvar Brås uhell med skistaven under herrestafetten i VM i 1982 inngår ikke i mitt arkiv over skjellsettende hendelser av nasjonal eller internasjonal betydning. Men - jeg vet hvor jeg var da hørte nyheten om terrorangrepet mot New York i september 2001, og jeg vet hvor jeg var da jeg fikk en SMS 22. juli 2011 om at alt stod bra til med mine i Oslo.

Og - jeg vet hvor jeg var da Erna Solberg på pressekonferanse 12. mars 2020 informerte om inngripende tiltak for oss alle, som følge av smittefare med korona-viruset.

Jeg var hos moren min, som etter et beinbrudd fikk korttidsopphold på et sykehjem. Sammen fikk vi med oss pressekonferansen minutt for minutt, og vi forstod at en av følgene av de strenge tiltakene var at det var usikkert når vi ville se hverandre igjen – på denne måten, sittende nær hverandre i samme rom og småprate. Innholdet i statsministerens tale sank ned i meg, og la seg som en tung følelse i kroppen mens jeg kjørte hjemover. Jeg kjente meg urolig, bekymret, rådvill. Hva ville skje nå?

LES OGSÅ: Fredag la de ut denne hytta til 17,9 millioner for salg - lørdag var den solgt for mye mer

Nå, et år senere vet jeg hva som skjedde. Jeg vet at pressekonferansen ble et tidsskille, og at hverdagen (og festen) endret seg svært mye for svært mange – ja, egentlig alle. Koronaen (årets nyord i 2020) er blitt en fellesnevner, en usynlig, uvelkommen gjest som ødelegger ethvert forsøk på fest, ja som setter sitt preg på alt sosialt liv. Ingen kan forholde seg fullstendig likegyldig, ingen kan si at de ikke er interessert, ingen kan avvise koronaen, slik vi avviser en pågående telefonselger. Det er knapt mulig å leve som om viruset ikke fantes.

For egen del ble den største og umiddelbart merkbare endringen hjemmekontoret. Det betød at nær to timers reisevei til arbeidsplassen min i Oslo ble erstattet med to sekunder – det er tiden det tar å bevege seg fra senga og bort til skrivebordet. Her har jeg sittet siden. Jeg gjentar: her har jeg sittet siden. Jobben lar seg utføre hjemmefra, godt hjulpet av digitale (nød)løsninger. Hver dag leverer jeg det jeg skal. Jeg har interessante og meningsfylte arbeidsoppgaver.

Likevel - hjemmekontoret suger. Skikkelig. Hjemmekontoret reduserer arbeidsgleden og motivasjonen. Etter en heldigital, travel arbeidsdag kjenner jeg meg helt tom. Zoom-fatigue kalles det visst. Jeg har ikke hatt øyekontakt med andre enn meg selv, ingen har kommet innom for å si hei, ingen har slått seg ned for å diskutere et faglig spørsmål, lunsjpausen gjøres unna på den tiden det tar å spise to knekkebrød. Det er liksom ikke så mye å se frem til.

I dag kjenner jeg større motstand mot å stå opp om morgenen og gå bort til pc’en, enn å stå enda tidligere opp for å ta toget til Oslo. Nå drømmer jeg om grytidlige morgener på Tønsberg stasjon, kaffe fra Narvesen og frokostmatpakke. Jeg savner trengselen for å sikre seg en sitteplass, luktene og lydene, jeg savner å være på en liten reise, være underveis. Og – jeg savner inderlig et hei og god morgen når jeg kommer frem - fra kolleger og hun som gjør rent, småpraten og de naturlige avbrekkene en arbeidsdag på arbeidsplassen byr på.

Jeg er klar over at man ikke skal klage, når man som meg har fast og godt lønnet arbeid. I følge Aftenposten (25. januar) er kvinner som meg, i voksen alder og i arbeid på hjemmekontoret, koronavinnere. I samme avisreportasje snakkes det varmt om rolige morgener og koselig stemning med stearinlys.

Men kvinner som meg har også andre drømmer, og nå holder det snart ikke lenger med tente lys eller en tur i skogen for å finne likevekt i koronalivet. Det må noe mer til. Jeg lengter ut av hiet. Derfor grøsser jeg litt når mange nå mener at hjemmekontor kanskje blir den nye normalen på mange arbeidsplasser. Det har jo vist seg å fungere godt på mange måter. For egen del håper jeg alt blir som før – om ikke så altfor lenge.