Gå til sidens hovedinnhold

Hjortelusflua har jaget meg ut av skauen. Jeg blei overfalt en dag, og har ikke kommet meg tilbake ennå. 

Noen ganger er det bare tomt inni her, inni hue der orda skulle ha forma seg og tatt veien ut og inn på en skjerm.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har gått igjennom alt jeg har notert den siste tiden. Hadde tenkt jeg kunne skrive om pandemislutt, om alt jeg har lært, hvor mye lenger unna jeg er andre mennesker nå enn før, om hvor vanskelig det fortsatt er å bevege seg ute blant folk, jeg tenkte skrive om fatter, om hvor takknemlig jeg egentlig er for at han orket å være der til jeg blei en slags voksen.

Jeg tenkte skrive om filmer jeg sipper til, det er dessverre mange, alt fra Grand Torino til Cemetary Junction.

Eller om høsten og kulda og strømmen som er så dyr at jeg nesten ikke tør lade bilen. Om å ikke gå utafor døra, om mørket som venter der framme.

Jeg kunne ha skrevet mer om gamle dager om onsdagene hjemme da vi alltid hadde pannekaker fordi fatter jobba seint. Om alle eggene og sukkeret vi skylte naboen fordi vi ikke alltid hadde det som trengtes. Om takknemligheten jeg har overfor naboer, mennesker som finnes der for andre. Og de som ikke finnes lenger.

Jeg tenkte skrive om Tønsberg, gatene jeg gikk fra hybelen i kvartalene rundt blåkors til Cafe Galleri for å forsøke og feste kroppen min til en plass, et sted og en gjeng mennesker jeg ikke kjente men som jeg kunne kjenne igjen. Jeg skulle ha skrevet om at det er så fryktelig vanskelig å skrive om en verden jeg står utenfor, om det å ikke helt makte og koble meg til et sted, en by, et folk.

Jeg skulle skrevet om den nye plata til Zeromancer, fordi avisa bestilte en anmeldelse, som i og for seg er helt fin plate men som ikke former ord i bevisstheten min som lar seg formidle på trykk. Jeg skulle ha skrevet om det å være far og bror, om det å føle seg hjelpeløs.

Jeg skulle ha fortalt om sorgen som aldri gir seg, om søvnen som aldri hviler, om skauen som har svikta meg, hvordan forteller man om sånt, om det å miste skauen? Jeg må innrømme det, hjortelusflua har jaget meg ut av skauen. Jeg blei overfalt en dag, og har ikke kommet meg tilbake ennå.

Jeg har ikke ord nok, og kanskje har jeg skrivesperre? Kanskje det er det jeg lider av, men man skal være skribent av et visst kaliber for å kunne ha det, tenker jeg, jeg er langt i fra det.

Kanskje har pandemien, klimakrisen, skogsvikten, og alt annet forferdelig tatt livslysten fra meg, for hva er liv uten disse orda?

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.