– Vi føler at vi har vunnet i Lotto

HUSET FULLT: Rune Mathisen og Ingrid Tanner gikk fra å være to til å bli en familie på seks på bare noen måneder. – Det var en utrolig opplevelse. Nesten ikke til å fatte og begripe, sier Rune Mathisen. Bak fra venstre: Even, Håvard, Andreas og Stian Tanner.

HUSET FULLT: Rune Mathisen og Ingrid Tanner gikk fra å være to til å bli en familie på seks på bare noen måneder. – Det var en utrolig opplevelse. Nesten ikke til å fatte og begripe, sier Rune Mathisen. Bak fra venstre: Even, Håvard, Andreas og Stian Tanner. Foto:

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

SKOPPUM: Det er større sannsynlighet for at du vinner i Lotto enn at du opplever det samme som Rune Mathisen og Ingrid Tanner.

DEL

Mandag 30. desember 1991

Ingrid Tanner ligger på Rikshospitalets fødeavdeling i Oslo. I syv måneder har hun og mannen hennes, Rune Mathisen, rukket å forberede seg på det som skjer akkurat nå. Det har vært en tid med et bredt spekter av følelser.

Sjokk, lykke, frykt, glede. Smil, latter, klemmer og tårer. Det har vært vidunderlig, uvirkelig og skremmende, og det stopper ikke her.

Dette er bare begynnelsen. Det de har ventet på så lenge, kan ikke vente lenger. På tre minutter går familien fra å være to til å bli seks. Firlingene deres ankommer verden, og med det forandrer livet seg for de nybakte foreldrene.

Del på Facebook

Juli 2011

– I dag er hele gjengen hjemme, smiler Rune Mathisen vennlig idet han ønsker oss velkommen med et fast håndtrykk.

– Det er en stund siden sist gang alle var samlet under samme tak, fortsetter han og fører oss over en solfylt plass, inn i et rødt hus.

I gangen blir vi ønsket velkommen av en smilende guttekvartett i collegegensere, alle plassert i hver sin hvite ramme på veggen. Så er det som om hele overetasjen beveger på seg. Det buldrer fra trappen som fører opp til andre etasje, og ned kommer de.

En etter en. Andreas, Stian, Even og Håvard. De hilser pent og leder veien inn til en lys stue der vi setter oss. For 19 år siden skrev foreldrene deres, Ingrid Tanner og Rune Mathisen, fødselshistorie i Vestfold da guttene kom til verden. Sjansen for å få firlinger er beregnet til under en på en million fødsler.

– Vi føler virkelig at vi har vunnet i Lotto, sier Ingrid og smiler.

Likevel var det mye å ta inn på en gang da den store nyheten kom.

– Jeg er en person som bekymrer meg mye, og det gjorde jeg også den gang. Jeg tenkte på alle de mulige problemene vi kunne møte på de kommende årene – både fysisk, psykisk og økonomisk. Det var mye som kunne gå galt, forteller Ingrid.

– Heldigvis gikk alt bra. Det å få firlinger ga oss et helt nytt liv, legger Rune til.

Så slutten på ferier

I det idylliske huset med hvite karmer på Skoppum har det vært liv og røre siden den dagen i desember som fortsatt ligger så friskt i minne.

– Det var en helt utrolig opplevelse. Nesten ikke til å fatte og begripe. Jeg tror jeg virkelig forsto hva som hadde truffet oss da jeg satt med alle fire i fanget mitt for første gang. Med ett skjønte jeg at dette var slutten på ferier, stille stunder og tid til gode bøker.

Ingrid ser på guttene som sitter i sofaen på andre siden av bordet.

– De var så veldig, veldig små da vi så dem for første gang. De ble født hele to måneder for tidlig, og veide fra 1.000 til 1.600 gram. Andreas kom først. Han var som en liten klump i hånden min, mimrer hun.

Ingrid og Rune begynte tidligere det året på en hormonbehandling – en medikamentell behandling som øker sjansen for graviditet.

– Det er en behandling med en nokså stor sannsynlighet for tvillinger, forklarer Ingrid.

– Det ble det heldigvis ikke, føyer Rune til med myk latter.

– Vi hadde ingen anelse om at det kom til å bli fire gutter. Navnelisten besto derfor av tre jentenavn og tre guttenavn, men heldigvis hadde vi vært inne på flere guttenavn og klarte å velge oss et til. Det fine med at vi fikk så mange barn på en gang var at både Rune og jeg fikk viljen vår, de navnene vi begge ønsket oss, smiler Ingrid.

Risikosvangerskap

Ingrid fikk nyheten om firlingene på en nokså dramatisk måte. Etter en blødning hun hadde i niende uke, dro hun inn til Rikshospitalet for å undersøke hva det kunne være.

Hun var livredd for at hun hadde mistet barnet. Da hun kom til sykehuset, ble det raskt gjennomført en ultralydundersøkelse. Legen fant fort ut at Ingrid hadde spontanabortert et barn, men det var ikke alt. Legen fant også ut at det enda lå fire krabater, i levende livet, inne i magen hennes.

– Han stoppet liksom aldri, og bare forsatte å si: «Her ligger det en. Her også. Her er det en. Og her». Jeg var glad jeg lå da jeg fikk beskjeden, ellers hadde jeg nok besvimt.

Det var mye å ta inn over seg på en gang for Ingrid. Hun visste ikke hva hun skulle si, gjøre eller tenke. Firlinger hadde hun ikke forberedt seg på.

– Jeg var oppløst i tårer og fryktelig engstelig for at det ville skjære seg. Det var et risikosvangerskap jeg fryktet skulle ende galt. Da jeg kom ut fra ultralyden, sto søsteren min på utsiden av rommet og ventet på meg. Hun var helt sikker på at jeg hadde spontanabortert. Jeg var likblek og så veldig rar ut. Jeg fortalte henne hva jeg nettopp hadde fått vite. Hun ble helt paff, men tok det mye bedre enn meg.

Ingrid ville ikke gi Rune nyheten over telefon, og var derfor pent nødt til å vente til mannen kom hjem dagen etter.

– Jeg husker jeg kjørte alt jeg kunne bort til jernbanestasjonen på Skoppum for å være der når toget til Rune kom inn på stasjonen. Vi hastet bort til en gressplen like bortenfor. Jeg ville at han skulle sitte da jeg fortalte han om firlingene. Jeg tror aldri jeg har vært så nervøs som jeg var da.

– Hun forsikret seg om at jeg satt godt og fikk meg til å puste dypt, erindrer Rune.

– Jeg var veldig spent på Runes reaksjon. Engstelig for at han skulle besvime. Da jeg omsider klarte å fortelle han hva vi hadde i vente, så han på meg og sa: «Jaja, da må vi vel kanskje bytte bil da? Eller bygge om huset?». Det var egentlig veldig deilig at han tok det så rolig. Da ble det på mange måter enklere for meg å se positivt på det også.
– Da Ingrid fortalte meg nyheten, måtte jeg ta meg tid til å la det synke inn. Vi bestemte oss for å gjøre det beste ut av situasjonen. Ta en dag av gangen, sier Rune.

Dilla på ost

Når det blir konstatert at fire barn er underveis samtidig, er det en viss risiko for komplikasjoner som skyldes plassmangel i livmoren. Ingrid ble derfor lagt inn på sykehuset allerede tre måneder inn i svangerskapet.

– Det er ren prosedyre. Jeg følte meg veldig frisk og frodig. Jeg husker jeg kunne spise to store engelske frokoster med bacon tidlig på morgenen. Og ost. Jeg hadde helt dilla på ost. Særlig blå Castello. Rune flirer.

– Jeg spiste jo for fem, forsvarer Ingrid seg mildt. Heldigvis gikk jeg det fort av meg da jeg begynte å trille rundt på to tvillingvogner. En i hver hånd. Det var litt av en måte å trimme på. Det var både en uvirkelig og fantastisk følelse å vite at vi skulle ha firlinger. Det er stort nok i seg selv å få nyheten om å være gravid. Jeg fikk nyheten om at jeg veldig, veldig gravid, ler Ingrid. Det var øyeblikk der da jeg måtte klype meg selv i armen for å se om jeg drømte eller ikke. «Fire stykker, er det virkelig mulig?»

Paparazzi-tilværelse

Legen oppfordret Ingrid og Rune til å ikke fortelle andre enn de aller nærmeste at de ventet firlinger.

– Vi ble frarådet å si det til så mange, men heller holde det for oss selv. Jeg husker jeg møtte en bekjent i byen. Hun kom bort til meg og sa: «Ingrid, jeg hører rykter om at du skal ha trillinger. Stemmer det?». «Nei. Nei, det stemmer ikke», svarte jeg. Hun så på meg med en enorm lettelse og sa: «Å, det var bra. Bare tenk deg. Tre stykker på en gang». Jeg måtte le for meg selv. Jeg fortalte jo sannheten. Jeg skulle ikke ha tre. Jeg skulle ha fire.

På veggen utenfor den lyse stuen henger et forsideoppslag fra Tønsbergs Blad med tittelen «Firedobbelt lykke».

– Vi prøvde oss med en liten fødselsannonse i avisa da guttene ble født. Det endte opp som forsidesak, ler Rune og rister på hodet.

Et svart-hvitt bilde av en lykkelig Ingrid og guttene henger like over Tønsbergs Blad artikkelen.

– Det kom på trykk i Dagbladet, forklarer hun. Da jeg søkte på en stilling utlyst av Kulturskolen, skannet jeg med det bildet, som sier mer enn tusen ord, og la det ved søknaden. Jeg tror ikke det er et minus å ha firlinger på CV-en. Det har gitt meg en enorm livserfaring. I tillegg har det lært meg å takle stress, ja, egentlig det meste.

De fire guttene fikk mye oppmerksomhet under oppveksten, og på deres aller første skoledag dukket NRK opp.

– Det var en merkelig dag. Det var som å leve i en paparazzitilværelse. Vi tok nok glansen fra noen av de andre som startet på skolen den dagen, sier Rune.

Som en liten fabrikk

Rune og Ingrid beskriver livet etter fødselen som svært hektisk. Tiden strakk knapt til, og det var ikke stort annet å gjøre enn å stelle barn. Til sammen drakk guttene 28 flasker med melk i løpet av et døgn. I tillegg måtte paret lage egne lister over hvem som gjorde hva, og hva som skulle gjøres i forhold til mat, bleieskifting og søvn.

– Det var som å drive en liten fabrikk. Å gjøre i stand guttenes barnehagesekker ga meg følelsen av å pakke for å dra til Amerika. Hver dag. Det var jo så mye utstyr som skulle med. I tillegg vokste guttene våre opp på havregryn. Vanligvis kjøpte vi inn 25-kilos sekker med gryn som vi hadde stående på kjøkkenet. Det så mer ut som vi hadde hest enn barn, sier Ingrid.

– Livet ble helt annerledes. Jeg likte å sy, Rune eide en snekke. Snekka ble solgt unna og jeg har ikke sydd på 20 år. Det ble ikke tid til sånt. Jeg hadde tidligere en Fiat Panda, men den måtte vi bytte ut med en seksseter, senere en minibuss. Øynene til Ingrid lyser plutselig opp. – Men så fikk vi så utrolig mye igjen for det småtteriet vi ga opp også, sier Ingrid.

– Det brakte oss sammen. Vi samarbeidet som vi aldri hadde gjort før, og tenkte tidlig i prosessen: «Nå har vi en jobb å gjøre. Vi må hjelpe hverandre». Det var gøy, men slitsomt. Vi måtte ansette en husmorvikar i ti måneder som kunne hjelpe oss. Det hadde vært uforsvarlig å ikke ansette noen, sier Rune.

Å holde fokus ble viktig. For Ingrid betydde det å forandre tankegangen helt.

–Før guttene kom var jeg frilansmusiker, og jobbet kvelder, helger, hele tiden. Jeg har alltid vært et kaos, stresset, men etter fødselen forandret det seg. Jeg har aldri vært så strukturert som jeg var da. Jeg fikk en indre ro, sier hun.

– Det var nok et must for å overleve, nikker Rune. Livet fikk en helt annen fase.

Gult var kult

Andreas, Stian, Håvard og Even sitter pent på rekke i sofaen og hører på foreldrene som snakker om tidligere tider. Selv synes de det går greit å være fire.

– Men så vet vi ikke om noe annet heller, sier Håvard.

– Det er alltid noen å støtte seg til og snakke med, fortsetter Even.

– Og krangle med, legger Håvard til.

– Det er veldig rart å tenke på at det snart er på tide for guttene å flytte ut. Vi kommer til å savne og være så mange rundt middagsbordet, sier Ingrid.

– Dere kommer til å savne noen som kan klippe gresset for dere, fleiper guttene. Og bære ved. Sjåfører kommer dere til å trenge også.

De seks veksler smilende blikk. Det er ikke vanskelig å se at guttene har et par fellestrekk, men helt like er de ikke.

– De har aldri lignet veldig på hverandre – i hvert fall ikke for oss. Vi har aldri kledd de opp i like klær heller. Da de var mindre pleide vi å bruke ulike farger på smokker og leker for å skille hva som tilhørte hvem. En dag vi var på stranda, så vi Andreas gå og samle inn alle de gule lekene som lå rundt i sanden. Han trodde de var hans. Gult var jo fargen hans hjemme hos oss, ler Ingrid.

Rune ser ut som han er langt unna idet han sier:

– Vi hadde jo alle fire spillende på Skoppums miniknøtter. Syverfotball. De utgjorde jo halve laget. Tapte de, kunne vi skylde på dårlige gener.

Ingrid har hentet frem en strikket trøye i ull som hun holder opp i lufta.

– Denne passet guttene da de kom hjem fra sykehuset. Jeg hadde, på forhånd, strikket en til hver. De trøyene ble vel det siste jeg rakk å lage, men nå har jeg bestemt meg for å ta opp syingen min igjen. Kjøpte en symaskin tidligere i dag. Det var på tide.

Artikkeltags